Sophie Elise Isachsen gjestet kjendislegen Kaveh Rashidi sin podkast «Snakk om sex» denne uken, der hun blir omtalt som et forbilde for unge kvinner. Temaet er vaginaen (noe som ikke er sjokkerende, i og med at Isachsen er kjent for å fronte sex og ekstremt kroppsfokus), og en samtale om kirurgi av underlivet. For det viste seg jo for få år siden, at også underlivet til Isachsen har blitt lagt under kniven (slik hun åpnet opp om i boken sin «Ting jeg har lært»), og likevel omtaler Rashidi henne som et forbilde.

Men hvorfor er dette forbildene våre? En ting er at hun opererer egen kropp, men det har vært et tema opptil flere ganger hvordan hun normaliserer kirurgiske inngrep. For hadde dette vært et samfunnsproblem uten influencere som Sophie Elise AS? En annen ting er hvordan hun viser liten evne til å separere egen person og eget AS, som gjør at enhver kritikk mot hennes millionbedrift blir lagt fram som et personangrep.

Det er også kritikkverdig hvordan hun sanker sympati ved å gråte i Instagram-stories i etterkant av kritikk mot bedriften. Dette så vi da hun vant årets gullbarbie i 2021. Da kom det tårer på tårer, mens hun syntes synd i seg selv i en live-sending. Mange sliter med angst og depresjoner, men det er ikke et kort de drar fram hver gang de får kritikk. De får heller ikke den ene forelderen sin til å stille opp i Debatten på NRK for å anklage meningsmotstanderne for å bedrive mobbing.

Men det er jo det typiske argumentet til influencere; kritikk er ensbetydende med «hat».

Første gangen hun deltok i Debatten på NRK, for å ha bidratt til kroppspress, dukket hun opp iført minimalt med sminke og uten hairextensions. Noe som står i strid med hennes uttalelser om å bruke 200.000 kroner i året hos frisøren.

Det er et demokratisk prinsipp å kritisere maktpersoner. De skal være under lupen. I dag har influencere like stor makt som politikere. Å skulle tjene titalls millioner på å ha arbeidsbeskrivelsen «påvirker» fortjener å være under offentlig skue. De lever av å påvirke andre, og vi som kjøper produktene de reklamerer for, er med på å finansiere millionvillaene og designerveskene deres. De skal være under like mye kritikk som politikerne i pendlerboligsaken.

Mest av alt sier dette så mye om hvor sultne kvinner egentlig er på noen som kan tale deres sak, og på noen de kan se opp til. Men en kvinnelig rollemodell burde evne å stå for det hun sier. Og hvis du ikke kan separere kritikken av bedriften din, fra din egen person, da burde du kanskje revurdere brandet. Jeg skulle likt å se sjefen i Mondelez gråte på Instagram, da Sophie Elise oppfordret til boikott av Freia påskeegg i 2015. Eller at Petter Stordalen gråter på Lindmo fordi han blir kritisert for å bruke for mye privatfly.

Isachsen fronter en farlig impuls i kvinnehelseperspektivet. Og hun er i godt selskap med resten av influencernorge. Det er problematisk at inngrep har blitt så normalisert som det har blitt det siste tiåret. Det å belyse at stadig flere kvinner opererer underlivet er ikke galt i seg selv. Men det å normalisere at kvinner har muligheten til å korrigere skamlepper, og fettsuge venusberget, fordi pornoindustrien har skapt et ideal om at et kvinnelig underliv skal ligne et jentebarns, er galt. Og kvalmt.

Hvis vi ikke kan normalisere mangfoldet av underliv, da har vi tatt behovet for estetikk til et sykelig nivå. Kvinner har ulik estetikk der nede på samme måte som resten av kroppene våre. Skal ikke et eneste område av kvinnekroppen få hvile? Nei, for da blir det mindre penger i banken til markedskreftene! Markedskrefter som Isachsen har tjent seg rik på. Jeg stiller spørsmål til hvorfor Rashidi ikke er mer kritisk til dette når han gir henne nok en plattform?

Influencerne er ikke vennene dine, selv om de gir seg ut for å være det. Å påvirke folk er jobben deres. Vi trenger forbilder som viser at de evner å fronte intellekt, foran ekstremt kroppsfokus og pornografisk innhold. Som viser sunt vett i forhold til seksualitet og materialistisk forbruk.

Hadde jeg hatt plass skulle jeg listet opp en lang liste over slike kvinner, som kommer uten rumpeimplantater, men med særs viktige kompetanseområder som gavner samfunnet.

Sophie Elise er nok garantert en ålreit person, og det at hun er en forretningskvinne som tjener gode penger er noe vi trenger å se mer av. Men som mediekvinne er det ovennevnte problematisk, for vi trenger noen som kan fronte intellektet sitt, selv om de er pene å se på.