Nå er jeg på plass på ny pult, i nye lokaler, men heldigvis trygge og kjente kollegaer. På blokka har jeg flere saker som venter på å skrives ut, den lille bobla jeg har levd i det siste året har sprukket og mammapermisjonen er offisielt over.

Det har ikke skjedd uten at jeg har felt noen tårer, det skal jeg innrømme.

Alle klisjeene har de siste ti månedene blitt virkelighet, og ja, hverdagen har vært mye preget av bleieskift, konsistens på avføring, antall dupper og lengden på dem. Men det har også vært så mye mer, og jeg har virkelig kost meg med å kunne være med den lille jenta mi hver dag og se hvordan hun har utviklet seg fra en liten bylt som har ligget i armkroken til en (fortsatt) liten tornado som krabber og reiser seg opp overalt, utforsker og sjarmerer verden.

Jeg føler meg heldig og privilegert som har fått muligheten til å bare være med henne de første ni månedene av livet hennes, og vet at hun er utrolig heldig som får ha pappaen sin hjemme i tre gode måneder nå.

Ingen perfekt løsning, men...

Foreldrepermisjonen i Norge har vært et omdiskutert tema i mange år, og kall meg gjerne sentimental, men i dag vil jeg slå et lite slag for den. Nå skal det sies at grunnen til at jeg har fått alle de ni månedene har vært en liten kabal av overført ferie, årets ferie, fridager og halvannen uke med ulønnet permisjon. Uten den kabalen hadde jeg vært på jobb i begynnelsen av juni.

Foreldrepermisjon består nemlig av en mødrekvote på tre uker før fødsel og 15 uker etter fødsel, en fellesperiode på 16 uker og en fedrekvote på 15 uker. Diskusjonen har lenge gått på at mange mener at det bør være opp til hver familie å bestemme hvordan de skal fordele permisjonen, og at det ikke skal være en obligatorisk mødre- og fedrekvote.

Og nei, det er på ingen måte en perfekt løsning, og den passer ikke like godt for alle familier. Far har ikke alltid mulighet til å ta ut sin kvote, av ulike årsaker, og da faller den bort om ikke kriteriene oppfylles for at mor kan overta den. Og det er selvsagt veldig synd.

Veldig mange ønsker også å være hjemme lenger med barnet sitt, men har ikke mulighet til å ta ut ulønnet perm. Det skjønner jeg godt, spesielt nå med tanke på høye strøm-, bensin- og matvarepriser. Sleng inn en liten unge og bleier, våtservietter og morsmelkerstatning inn i den miksen, så baller utgiftene på seg.

Navs foreldrepengeundersøkelse fra 2021 viser at det har vært en kraftig vekst i andelen mødre som tar ut ulønnet permisjon.

Vi valgte 49 ukers permisjon med 100 prosent foreldrepenger, da det var et bedre økonomisk alternativ enn 59 uker med 80 prosent foreldrepenger. Det er opp til hver familie, og jeg setter pris på å faktisk kunne ha et valg. Personlig synes jeg også det er fint at far har en obligatorisk kvote ellers hadde jeg nok lett sett for meg at jeg som mor hadde gjort et lite innhogg i pappaen sin del også. Dessverre har den øremerkede fedrekvoten gått noe på bekostning av den valgfrie kvoten, men at pappaen til Sofia Ramona nå får være hjemme med henne så lenge mener jeg er en veldig god ting for alle tre.

La oss få litt perspektiv

Som sagt, løsningen er ikke perfekt og kunne definitivt hatt en enda større valgfrihet – men det kunne også vært ganske mye verre. Jeg har snakket med ukrainere, amerikanere og spanjoler som er forbauset over hvor lang tid foreldre i Norge har mulighet til å være hjemme med barna sine og faktisk få lønn for det.

På verdensbasis er det langt fra slik.

Vi trenger ikke lenger unna enn til Danmark, hvor danske foreldre har kun 32 ukers foreldrepermisjon som de derimot kan dele fritt mellom seg.

I Sverige er det en annen ordning, der er foreldrepermisjonen på hele 16 måneder, hvorav 13 måneder er med 80 prosent lønn. De resterende tre månedene er med svært lav utbetaling på 180 SEK per dag. 90 dager er reservert til hver forelder.

I USA har alle mødre rett til 12 uker fri fra jobb i forbindelse med fødsel, men arbeidsgiver er ikke forpliktet til å betale for det. For to år siden fikk de derimot en ny ordning, som gir alle statlig ansatte betalt permisjon i de 12 ukene. De resterende er avhengig av en god arbeidsavtale eller en god forsikring.

Spanske mødre har lovfestet permisjon i 16 uker, og fedrene har åtte.

I Nederland har kvinner rett til 10 til 12 uker betalt fødselspermisjon, mens fedrekvoten i 2019 ble økt fra to til fem dager.

Den betalte permisjonstiden for russiske kvinner er 70 dager før fødsel og 70 dager etter fødsel. Etter dette kan man velge å være hjemme inntil barnet er 1,5 år til 40 prosent av gjennomsnittslønnen man hadde før man fikk barn. Der har de også en ordning tilsvarende vår kontantstøtteordning, hvor Staten betaler for barnepass for barn inntil tre år. Dette kan betales enten til en forelder, verge eller slektning som er hjemme med barna.

Polen er et av landene med lengst foreldrepermisjon, hvor alle kvinner kan være hjemme i 52 uker med 80 prosent lønn. Far har rett til to ukers permisjon, men kan også overta en del av mors permisjonstid.

Selvfølgelig hjelper det ikke oss at andre har det verre, men det kan hvert fall bidra til at man får et lite perspektiv på saken og kanskje i større grad sette pris på de gode ordningene vi faktisk har her i landet. Det gjør hvert fall jeg. Å sette pris på det vi har betyr ikke at vi trenger å slutte å kjempe for en enda bedre ordning hvor målet er at alle familier skal ha frihet til å velge den ordningen som passer best for seg.

Så nå går jeg tilbake til å skrive om hendelser og mennesker i Kongsberg og Numedal, mens det er samboer sin tur til å holde fortet hjemme. Nå er det hans tur til å oppleve alle de små øyeblikkene man går glipp av mens man er på jobb. Han skal være godt forberedt etter et par ukers opplæringsperiode, og nå kan han både lage eggerøre og brette sammen by-barnevogna selv.