Gå til sidens hovedinnhold

«Ikke nå igjen» - HO-strategiprosjekt og pleiefaktor

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg har valgt å skrive dette leserbrevet fordi Kongsbergs helse og omsorgstjeneste (HO), som pr nå er første del av et strategiprosjekt for sykehjem, fortjener en annen seriøsitet enn igjen å trå i gamle fotspor som har vist seg å være mangelfulle og feil. Det er helt elementært at når noe blir feil bør en ikke fortsette i samme spor, men finne alternativ. Leserbrevet er muligens for «spesielt interesserte», men samtidig har det vært og er mange syn på helse og omsorgstjenesten i det offentlige rom. Litt detalj- og dybdekunnskap om utfordringene skader neppe, verken befolkningen og kommunens folkevalgte.

Jeg skal forsøke å forenkle så mye som mulig.

For et år siden skrev jeg et leserbrev med tittelen «Fra tro til kunnskap – realistisk budsjettering av helse og omsorg». Jeg pekte der på at ved hjelp av faglig fundamentert utvikling i regi av Helsedirektoratet, i samarbeid med kommuner, er det i dag mulig å budsjettere etter brukernes faktabehov for helsehjelp. Implisitt også å følge opp administrativt med løpende samtidsanalyser av tjenesteytingen og ressurskonsekvensen ved hjelp av informasjonsteknologi og digitale verktøy.

Som alle er kjent med har ikke Kongsbergs helse og omsorgstjeneste evnet å vise til et økonomisk årsresultat i overensstemmelse med årsbudsjettet. Kongsberg kommune har ikke vært alene om denne situasjonen og det har vært og er alvorlige spørsmål knyttet til forsvarlighetsprinsippet i de aller fleste kommuner. Disse utfordringene er bakgrunnen for arbeidet med å utvikle metoder og verktøy til en egnet faktabasert budsjettmodell for hele Helse og omsorgsNorge.

I forbindelse med budsjett for 2021 har Rådmannen kommunisert at et strategiprosjekt i HO vil gjennomføres og det er forutsatt store økonomiske omstillinger i kommunestyrets vedtatte budsjett.

Jeg er ikke alene om å tro at strategiprosjektet i 2021 ville innebære noe annet enn å videreføre gammel metodikk.

Kommunisert budsjettmodell, UHO 23.03.2021:

I politisk møte for utvalg for helse og omsorg (UHO) den 23.03.2021 ble utvalget og offentligheten (Web-overført) orientert av Rådmannen v/kommunalsjef for Helse og omsorg om innholdet i strategiprosjektet for sykehjemmene. Denne informasjonen er å forstå som at det er gjort en utregning av hva pleiefaktoren i dag er ved sykehjemmene i Kongsberg. Det er også innhentet opplysninger om pleiefaktor ved sykehjem i andre kommuner. Den kommuniserte konklusjonen i UHO møte var at det er «negativ» forskjell mellom ressursene i «like» sykehjem. Det vil derfor gjennomføres justeringer. Noen sykehjem vil få mindre ressurser og andre mer. Nye turnuser skal lages og planlagt ferdigstillelse er september.

Pleiefaktor blir kalt en budsjettmodell og den baseres på ulike typer plasser som langtid, korttid og spesialplasser. Pleiefaktoren ved (ordinære) sykehjem, nevnt Skavangertun, Solstad og Hvittingfoss, vil være 0,70 og noe høyere for Tislegård, samt del av Skinnarberga som lindrende enhet. Da HO har behov for en «buffer» vil kommunalsjefen holde igjen 4,5 millioner av institusjonstjenestens budsjett på sitt eget sentrale kapittel. Om beboernes behov for helsehjelp ble det nevnt at pasientene ble dårligere og dårligere derfor har kommunalsjefen høynet pleiefaktoren fra 0,64, som hun selv kjente fra flere år tilbake, til 0,70.

Historikk:

Bruken av pleiefaktor har sin historie tilbake til tidenes morgen i sykehus og sykehjem. Fram til 1988 var de somatiske sykehjem under fylkeskommunenes ansvarsområde. De hadde eget styre og egen styrer og ble, på de aller fleste områder, vurdert som å være en forlengelse av sykehusene. «B-sykehus» ble ofte brukt som en betegnelse. Oppgaver, innhold og tjenestene ble organisert på samme måte som i sykehus. Bemanningen ble satt etter prinsippet til pleiefaktor og den skulle ivareta hjelpebehovene etter modell fra datidens sykehus. Rutinepreget, rundesystem og med et hovedfokus på pasientens «sykelighet» og medisinske behov. Pasienten skulle forholde seg til sykehjemmets regler og rutiner og andre beboere.

På samme tid, i 1991, ble HVPU-reformen gjennomført. Noen år senere ble også psykiatrien gjenstand for reform. De store sentralinstitusjonene for utviklingshemmede og psykiatrien/langtidspleien ble nedbygd og avviklet. Forskyvningen mellom forvaltningsnivåene medførte at «pasientene» ble overflyttet og tjenestene ble lagt under kommunens ansvarsområde. I likhet med de somatiske sykehjemmene var det også i disse store sentralinstitusjonene et sykehusrelatert, medisinsk og rutinepreget hovedfokus på tjenesteytingen. Bemanning etter pleiefaktor og standarder der pasientene ble vurdert og likestilt etter nivåer, innlagt og samlet på likelydende avdelinger og institusjoner.

I senere år er samhandlingsreformen gjennomført, eldre bor lengre hjemme, ca 85% av beboere på dagens sykehjem har en demensdiagnose som krever skjermingsomsorg, terskelen for å tildeles omsorgsplass er høyere enn noen gang og helsehjelpen er i stor grad lindrende omsorg ved livets slutt, sammenlignbar med lindrende enhet.

Et paradigmeskifte i helse og omsorg:

Paradigmeskifte kan defineres som «Et systematisk skifte i måte å tenke på som er av betydelig størrelse og rekkevidde».

Jeg hadde interesse av å se hva google, i dag, definerer pleiefaktor som. Jo følgende: «Standarden som brukes kalles bemanningsfaktor eller pleiefaktor. Regnestykket er meget enkelt, man deler antall årsverk på antall beboere og vips så har man en beskrivelse av bemanningsforholdet på en avdeling. På de fleste sykehjem i landet ligger denne faktoren på rundt 0,71 ansatt per beboer på somatiske avdelinger».

Pleiefaktor er bruk av en gammel modell for budsjettering som ikke baserer seg på fakta brukerbehov. Bruken av pleiefaktor er en vesentlig årsak til at det ikke budsjetteres realistisk og dermed blir avvik i årsregnskapet Det er ikke noe forskningsmessig- eller faktagrunnlag for at faktoren settes til det ene eller det andre. Det er en fallgruve å bemanne etter standarder og grupper av brukere og ulike avdelinger. Pleiefaktor tar kun utgangspunkt i troen på en bemanning ved definerte typer sykehjem, avdelinger og brukergrupper med noe som kan kalles likelydende diagnoser og tjenestebehov for grupper av mennesker. Konsekvensen – «troen» - blir en grunnbemanning med en økonomisk ramme. «Vips» så må og skal brukernes/beboernes behov for individuell helsehjelp passe innenfor og til dette. Det er en urealistisk utfordring da det her er snakk om ivaretakelse av menneskets grunnleggende behov. Mat, spise, avføring- og urin ofte inkontinens, hygiene/vaske seg, sår, medisinske behov, orientering/forvirring/uro, adferdsavvik, fysisk styrke/falltendens, aktivitet og bistand i alle de dagliglivets gjøremål der helsesvikten forhindrer egenmestring. Lite kan nedprioriteres eller utsettes til senere.

Pleiefaktor er en standardmetode som i dag må anses å være i direkte motstrid til de lover som Stortinget, fra tusenårsskifte, har gitt for å regulere Helse og omsorg. Lov om pasientrettigheter (1999), lov om helsepersonell (2001), forskrift om kvalitet (2003), forskrift om internkontroll (2003), forskrift om individuelle planer (2001), forskrift om rehabilitering (2001) og, ikke minst, den nye lov om kommunale helse- og omsorgstjenester (2011, sist endret 2020). Disse myndighetskravene med et forsvarlighetsprinsipp har sitt hovedfokus på at helsehjelpen og tjenestene skal være individuelle, tilpasset den enkelte og utformet i samarbeid med den enkelte tjenestemottaker.

Budsjettmodell og tjenestefundament med verdi for fremtiden:
HO tjenestene som ytes til hjemmeboende og i omsorgsboliger skal omfattes av Forvaltningslovens bestemmelser om enkeltvedtak. Enkeltvedtak som skal utformes i samarbeid med den det gjelder eller de som er utpekt om bruker ikke har samtykkekompetanse. Dette partsforholdet mellom den enkelte bruker og kommunen er å anse som en bindende avtale og det kan påklages. Forvaltningsloven med kravet til enkeltvedtak gjelder ikke tjenestene som ytes i sykehjem, men dette forhindrer ikke at også tjenestene i sykehjem skal være av samme kvalitet, omfang, individuelt utformet i samarbeid med den enkelte. Alternativet er kun at tjenestene i sykehjem skal utformes i en plan for den enkelte og utgjøre en del av journalen. I ny modell for sykehjem ved omsorgsbygget på Edvardsløkka skal det fattes enkeltvedtak om helsehjelpen og de tjenester som skal ytes til den enkelte beboer. Det er ingen grunn til å lage og praktisiere ulike budsjettmodeller for de bestående sykehjemmene og det nye Edvardsløkka. Tvert imot. Helse og omsorgstjenestens administrative utfordring, enten det er sykehjem, hjemmetjeneste, botiltak og/eller omsorgsboliger er å organisere tjenestene, med og i egnede organisatoriske enheter. Organisering som må sikre nødvendig bemanning og kompetanse for å ivareta planlagt helsehjelp etter enkeltvedtak/beboeres individuelle hjelpebehov, fleksibel tjeneste for å ivareta variasjoner i tjenestebehov, trygghet og beredskapstjeneste og andre driftsoppgaver. Samtidig som organisering selvsagt må sikre at brukerne har kjente og sin egen ansatte/primærkontakt, at turnuser er etter AML, implisitt at forholdet med stillingsstørrelser ivaretas. Det er utfordrende, men utfordringene forsvinner ikke ved å overses eller panikkløses for å få i havn et enkelt års budsjett i henhold til kommunestyrets vedtak og forventning.

Avslutningsvis må jeg peke på at kommunen bør besitte tilstrekkelig prosjektkompetanse for å komme videre i utfordringene i helse og omsorg. Utfordringene fremover vil bli svært store for HO-tjenesten i takt med økningen av de eldste eldre og folkehelseutfordringer i alle aldersgrupper. Endringer i store og komplekse organisasjoner tar tid. Tiden er derfor overmoden for å starte utviklingsarbeid/et framtidsrettet strategiprosjekt i kommunen vår for å få dokumentasjon og samtidsoversikt over de faktiske brukerbehov. En budsjettmodell og et tjenestefundament som har verdi for fremtidens utfordringer.

Kommentarer til denne saken