I tusenårsskiftet begynte digitaliseringen av samfunnet for alvor å ta fart. Norge er i dag rangert som nummer fem i indeksen som viser et lands «digitale modenhet» i Europa. Det Norge scorer godt på er blant annet offentlige tjenester og digital kompetanse.

Forrige uke var det debatt om bruken av iPad som læringsverktøy i skolen. Bakgrunnen var kunnskapsministerens uttrykte bekymring om at digitaliseringen av norske skoler har skjedd for fort og med mangel på nok kunnskap.

I 2016 viste Kongsberg igjen at den er Norges ledende teknologiby. Kongsberg var en av de første som innførte iPad som et læringsverktøy for bruk på norske offentlige skoler. Innføringen ble møtt med en sunn skepsis, men i løpet av 2017 hadde alle grunnskolene tatt i bruk iPad. Som med alle prosjekter gjorde man seg både gode og dårlige erfaringer for blant annet bruk, nytteverdi og tilpasset læring med iPad.

Kongsberg er godt inne i implementeringsprosessen for bruk av digitale læringsverktøy. Dersom det blir snakk om å fjerne iPad’en, mener jeg vi begår en stor feil og tar et stort steg tilbake i fortiden. Som lærer Ester Delia sa «iPad’en er kommet for å bli».

Samtidig så deler jeg Simen Muruds (H) synspunkt, om at det handler om hvordan man bruker de digitale læringsverktøyene og i hvilke situasjoner. Jeg har full tillit lærerens vurdering når de velger å bruke iPad som læringsverktøy i sin undervisning. På samme måte som når en kirurg velger en operasjonsmetode fremfor en annen, men med samme mål.

En rapport fra 2020, «gode eksempler på praksis – undervisning i en-til-en klasserommet», viser at barn som har et digitalt læringsverktøy jobber mer selvstendig. Rapporten belyser flere andre momenter som lærerens rolle og ulike bruksmetoder og struktur.

Men det er behov for mer kunnskap om bruken av digitale verktøy i skolen og samfunnet for øvrig. Særlig med tanke på barns utvikling og læringsutbytte. Samt hvordan vi kan forbedre eksisterende verktøy og hvordan vi kan inkludere personer med nedsatt funksjonsevne. I tillegg bør det utarbeides tydeligere retningslinjer for personvern og datasikkerhet, for å nevne noe.

Fordi digitale læringsverktøy blir brukt i større grad er det essensielt at universell utforming er sentralt i utviklingen av disse verktøyene, og at læringsressursene er tilgjengelige for alle.

Jeg leste en artikkel i fjor om en jente med alvorlig dysleksi som ikke fikk deltatt i undervisningen under pandemien. Hun fikk tilpasset opplæring på skolen, men det lot seg ikke gjøre hjemme. Istedenfor skulle hun ha pensumboka som lydbok. Men pensumboka var ikke spilt inn og tilgjengelig. Derfor fikk ikke hun det læringsutbytte hun har rett på, i tillegg til at hun havnet bak de andre i klassen. Det er uakseptabelt og er diskriminering.

Det finnes flere digitale læringsverktøyer enn bare iPads. Disse og iPads må være enkle og forståelige. De må være fleksible og kunne brukes til flere undervisningssituasjoner, og sørge for at alle har lik mulighet for lik læring. Videre bør det kreve svært liten fysisk anstrengelse å bruke dem, og at de størrelsesmessig er lett tilgjengelig.

Min oppfatning etter å ha hørt på debatten er at de fleste er positivt innstilt til bruken av digitale læringsverktøy. Men at utfordringen er å finne en god balansegang mellom digitale og analoge læringsverktøy. For å finne denne balansegangen tror jeg at det er fornuftig at skolene inviterer foreldre, elever og lærere til et møte. Slik at man får en arena der man kan oppnå en felles forståelse av hvordan og hvorfor analoge og digitale læringsverktøy brukes. I tillegg får man anledning til å dele sine egne erfaringer, behov, meninger og konsekvenser av bruken av læringsverktøyene.

Kongsberg er godt i gang med å endre skolehverdagen og undervisningsmetodene. Jeg er trygg på at Kongsberg blir en foregangskommune for fremtidens skole.