Man blir ikke noen Karl Ove Knausgård av å ralle om Kongsbergs verketå i avisa. Men det er heldigvis en drøm jeg har lagt bak meg – ralling viser seg å være mitt foretrukne modus operandi.

For å grave fram et tema hver uke har jeg vært nødt til å ta en kraftig mental gjennomgang av egne kampsaker. Hittil har jeg vel kanskje ikke akkurat meldt meg på de mest betente debattene, da det å klage på manglende kollektivtransport i Hvittingfoss selvsagt er å sparke inn åpne dører. Men da fikk jeg i alle fall nevnt det én gang til; Vi vil ha flere busser, takk. Men nå må jeg komme til poenget.

Jeg har vært bortreist denne uka, langt utenfor Sandsværs tryggende vugge. Det har vært spennende, men jeg har flere ganger tatt meg sjøl i å ha helt forferdelig hjemlengsel. Da jeg gikk ut av Hvittingfoss ungdomsskole kunne jeg ikke komme meg langt og lenge nok ut av bygda, og hadde en utfartstrang bare sure, egosentriske 16-åringer oppvokst på tettsteder uten kafeer med Wifi kan kjenne seg igjen i. Men nå viser det seg altså at det er litt av hvert jeg savner ved Hvittingfoss de få gangene jeg har nerver til å utvandre. Betyr dette at jeg har blitt en EKTE Hvittingfossing? En av … De Inngrodde? Fra sjela og ut gjennom skinnet?

Jeg har for eksempel savnet innflyttere veldig denne gangen. Det er noe helt overnaturlig godt ved dem. For en stund siden fikk jeg nyss om at det nylig hadde flyttet inn et ungt par i nabolaget, og jeg ba dem på en drink på terrassen min. At de turte å komme er et underverk jeg er veldig lykkelig for, av flere grunner.

For det første hadde de med seg en vertinnegave. Et raffinert high end big city move. Jeg likte faktisk konseptet med å ta med seg vertinnegaver på bygdevors så godt, at jeg der og da bestemte meg for å innføre denne tradisjonen selv: På alle vorspiel jeg blir bedt på innafor Ytre Sandsværs grenser lover jeg å alltid ha med gave til verten. Heldigvis har jeg brent alle bruer her nede med Lp-rallinga mi, så det blir nok ikke så dyrt for meg detta. Nei da. Be meg med da. Plis da.

For det andre gir innflyttere deg muligheten til å føle deg som en ekspert på fagfeltet ditt. Alle Hvittingfoss-relaterte spørsmål en innflytter måtte ha kan svares på konkret og uten et sekunds betenkningstid. Som Varys i Game of Thrones sier; «I’ve got little birds everywhere». De Inngrodde veit hva som rører seg her, og havner du på godsida hos en «Inngrodd» har du straks tilgang på informasjon du ikke ante at du ville ha.

For det tredje kan det å tilegne seg informasjon om en innflytter omrokkere litt på maktforholdet mellom De Inngrodde. Det er en ganske euforisk følelse å kunne rusle ned på butikken og fortelle til alle som vil høre at «JEG VEIT HVEM SOM HAR FLØTTA INN I HUSET TIL DEN OG DEN OG DE ER DERFRA OG DE ER SÅNN OG SÅNN». Man føler seg en helt ny type nyttig for samfunnet sitt når man har data av dette kaliberet å dele ut.

Ved å spre denne dataen skjer det en kjedereaksjon blant oss Inngrodde. Sammen får vi en oppgave som kan minne om en pollineringsprosess. Målet vårt er å så et frø i innflytterne som resulterer i røtter her. Detta kan eksempelvis gjøres ved å trekke fram Hvittingfoss sine utallige positive sider, og håpe på at frøet får et feste i innflytteren. I ideelle vekstforhold kan det gro røtter så sterke at gubben og gamla ALDRI får dratt dem opp, uansett hvor mange baller som kommer og hjelper dem. Så hvis du skulle oppfatte oss som noget for pågående; vit at vi i all vår godhet bare ønsker å holde dere her for evig og alltid. Dere er VELDIG velkommen hit til den elskede bygda vår. Vi er glad i oss sjøl og vi er glad i dere!