Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Det vil jeg si de har helt rett i.
I de siste årene har temaet arbeidslivsinkludering fått ufrivillig stor plass i livet mitt. Jeg ble sykmeldt og det oppsto et behov for tilrettelegging på arbeidsplassen, og et behov for å finne ut hvor mange prosent stilling det var mulig for meg å jobbe. Det tok meg et helt år å finne et sted hvor jeg kunne gjennomføre en arbeidsavklaringsperiode i regi av NAV.
Et helt år uten å bli funnet aktuell nok til å jobbe gratis av de utallige bedriftene og offentlige etatene jeg og min veileder kontaktet. Det gjør noe med deg som menneske, og med ditt syn på egen verdi. For ikke å snakke om det enorme samfunnsøkonomiske tapet det er å ha så mange personer gående på enten dagpenger, AAP eller uføretrygd, når de både ønsker og kan jobbe.
Norsk Handikapforbund opplyser om at kun 43 % av personer med nedsatt funksjonsevne er i arbeid. I 2021 utgjorde andelen personer med funksjonsnedsettelse 8 % av befolkningen. På toppen av dette kommer alle som ikke har en diagnose, men likevel har behov for tilrettelegging.
Det finnes mennesker som ikke har mulighet til å jobbe. Det er ikke disse som skal presses ut i arbeidslivet mot sin vilje. Derimot finnes det en stor gruppe mennesker som ønsker å jobbe, men som av strukturelle årsaker holdes utenfor. For det er nettopp strukturelle årsaker som fører til dette utenforskapet, og ikke mangel på egen vilje eller innsats.
Arbeidslivet må bli mer inkluderende. Man kan skaffe seg så mye relevant utdannelse og erfaring som man bare vil, men når arbeidslivet ikke ansetter mennesker som ikke passer inn i A4-boksen, så hjelper det fint lite.
Jeg har tidligere jobbet som daglig leder i en IA-bedrift og fått god innføring i tilretteleggingsplikten, inkluderende arbeidsliv (IA) og hvordan skape en helsefremmende arbeidsplass. Det skorter ikke på muligheter for tilrettelegging og NAV tilbyr alle slags ordninger fra lønnstilskudd, til mulighet for å ha folk i arbeidspraksis før ansettelse (jobbe gratis med andre ord) og tilskudd til tilrettelegging slik at bedriften ikke får utgifter til dette selv.
Problemet med arbeidslivsinkludering er ikke mangelen på mulighet for tilrettelegging eller arbeidsviljen til de av oss som står utenfor. Problemet ligger rett og slett i at mennesker med nedsatt funksjonsevne, eller med et generelt tilretteleggingsbehov, ikke ansettes. Det blir sett på som for problematisk og for krevende.
Det er på tide at det stilles strengere krav til arbeidsmarkedet og ansettelsesprosessene. Vi hører det gjentas til det kjedsommelige at det skal lønne seg å jobbe, men det er ikke arbeidsviljen, arbeidserfaringen, utdannelsen eller motivasjonen til arbeidstakerne det står på. Dersom mennesker med tilretteleggingsbehov skal kunne delta i arbeidslivet på lik linje med andre, så må de ansettes. Det er arbeidslivet som må endres. Det er holdningene som må endres.
Frem til arbeidslivet selv ansetter på et mer inkluderende grunnlag, så må det settes inn tiltak rettet mot nettopp arbeidslivet, for disse endringene kommer ikke av seg selv. Et eksempel på et slikt tiltak er å innføre mål om minst fem prosent nye arbeidsplasser for personer med nedsatt funksjonsevne for offentlige arbeidsgivere. Ansvaret for et inkluderende arbeidsliv må rettes dit det hører hjemme, og ikke legges på skuldrene til enkeltindividet.