I forbindelse med det første innlegget mitt ringte det en journalist fra Laagendalsposten tidlig på morgenen den dagen innlegget skulle ut. Det var i alle fall tidlig for meg. For å illustrere dette har jeg gjenskapt hvordan jeg så ut under denne samtalen i et bilde:

Her satt jeg altså, nyvåkna, tomblæra og somlete, og ble spurt om hva jeg synes om å ha blitt spaltist for lokalavisa og hva jeg ville skrive om fremover. Jeg, som det ustrukturerte spetakkelet jeg er, har ikke helt bestemt meg for hva som skal leveres fremover, og svarte dermed i halvsøvne at jeg nok kommer til å ta for meg liv og virke i Hvittingfoss blant annet.

Laagendalsposten har som kjent en stall full av meget drevne journalister, og dama på telefonen er intet unntak. Hun er, dessverre for meg, på ballen. Dermed spør hun momentant det vanskeligste spørsmålet jeg noensinne har blitt stilt: «Hva synes du er det beste med Hvittingfoss?».

Det snører seg innunder dobbelthaka, og jeg kjenner lillehjernens rustne tannhjul gå fullstendig av hengslene i letingen etter noe uhorvelig positivt om bygda jeg er oppvokst i. En veit a fævvlane å en ske lire itor sæ, som bestemor Hjørdis ville sagt. Enkelte hevder at det eneste Hvittingfoss mangler er et vinmonopol og litt god reklame. Hadde det ikke vært for brannstasjonen her i bygda hadde vi vært statsløse, i den forstand at inget statlig organ er interessert nok i oss til å bedrive noen form for virksomhet her. Jeg kunne selvsagt svart noe om alle de flinke folka som har laget sti langs Lågen, hvor takknemlig jeg er for det gode vedlikeholdet av veien opp til Hajern, eller hvordan hele bygda gikk inn i en kollektiv sorgprosess da Lågabluesen ble avlyst. Men dette lå dessverre ikke latent nok denne morgenen.

Jeg finner inget godt svar til journalisten, og velger derfor å lire av meg bygdeklisjeer over en lav sko. «det er så koselig når man alltid treffer noen som smiler og sier hei på butikken. Alle kjenner alle» bla bla ukeblad. Jeg mener det jeg svarer her, for det er koselig. Når jeg er noenlunde stelt og har sosialt overskudd er det ingenting som er hyggeligere enn å småprate på butikken. Det er bare så uhyre sjeldent at jeg er og har det. Mitt modus operandi er mer i «lurvete eremitt»-enden av skalaen. Derfor emigrerer jeg stort sett til nabobygda Svarstad for å handle. Svarstad er litt som internasjonalt farvann; ingen nasjonale lover og regler gjelder. I Svarstad kan man rote på med eget klabb og babb i fred. Jeg liker Svarstad veldig godt.

Dermed starter jeg altså egen spaltistkarriere med å prøve og fremstå som en helt annen person, en karismatisk ekstrovert ildsjel, snarere enn den uflidde dumskallen av et nervevrak jeg egentlig er. Veldig beklagelig. Så, hvis noen ser meg på Spar i Hvittingfoss kan man anta at jeg enten føler meg lite eremitt den dagen, eller at bilen min er gåen og at jeg dermed ikke har noe valg. To ting som for øvrig inntreffer ca like ofte. Hvis du derimot ser meg på Spar i Svarstad håper jeg du synes jeg er modig som tør å vise meg så shabby i offentligheten, men at du aldri innrømmer at du så meg der.