Jeg føler meg mislykket som skilt mor. Jeg har ikke råd til å ta barna med på ferie i det vakre, rådyre landet vårt

GLANSBILDET: Det er slik mange familier fremstår nå i fellesferien, men ikke alle har råd til en ferie i Norge.

GLANSBILDET: Det er slik mange familier fremstår nå i fellesferien, men ikke alle har råd til en ferie i Norge. Foto:

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. (Bygdeposten) Feriepresset! Det er fellesferie, og koronatid, med visse restriksjoner. Noen verdensdeler er stengt ned, og gjør oss mindre fleksible enn ellers. Og alle skal på Norgesferie. Heia Norge! Vakre Norge!

Det er bare et lite aber, og det er at de aller fleste turistattraksjoner er stappa fulle av desperate, bleke, ferietørste nordmenn. Man må belage seg på å enten stå i kø, sitte i kø, eller sove i kø, og det vet jeg liksom ikke om jeg er så gira på egentlig. Så da begynner man å tenke kreative, alternative løsninger.

Men når man sitter der og leser på Facebook eller Insta, og ser alle de flotte bildene alle gjør sammen med ungene sine hele tiden – da mister man liksom litt motet, og gløden. Det kjenner i hvert fall jeg som har et feriebudsjett å gå etter. Det stopper liksom litt opp og jeg kjenner feriepresset komme snikende innpå meg.

Ja, jeg vet at man kan klare seg med små ting, finne fram et telt, en kortstokk, tursko, pakke sekken, og dra til skogs, jeg vet det. «Been there, done that.» Misforstå meg ikke, det var hyggelig det, men med tre døtre i hus, to på barneskolen, og ei på ungdomsskolen, så forventer de liksom«litt mer». I gåsetegn. De gjør det.

Så her sitter jeg da, og saumfarer nettet etter overnattinger, hytter, campingplasser, hoteller og lignende, som passer min lommebok. Men det er utfordrende, for Norge har skrudd opp prisene sine så til de grader, for å kunne prøve å komme seg ovenpå igjen etter om lag fire måneder i helt lockdown. Og det går utover deg og meg som hardbarka norsk turist i eget hjemland.

Du ser alle disse lykkelige familiene på toppturer, større topp enn den andre, og alle smiler på bildene – med enten en vakker hytte i bakgrunnen, eller toppen av et fjell. Neste dag er det på`n igjen – på neste tur. Og da er det plutselig ut med båten sin, bobilen sin, eller noe enda mer heftigere, luksushytta på fjellet.

Jeg eier ikke noe sånt, og har heller ikke tilgang på noe sånt. Så der strekker jeg nok ikke til, og kan nok ikke hive meg på det. Jeg er ikke direkte fattig, jeg jobber, betaler skatt, gjort i alle år, vi har tak overhodet, jeg gir ungene mine mat, og det de trenger av utstyr. De har det egentlig ganske fint.

Jeg syns det er et enormt press, feriepress, på hva vi skal foreta oss, fylle våre etterlengtede uker med, hva vi skal gi barna våre, av både ditt og datt – spesielt opplevelser. Jeg skulle ønske jeg turte å kjøre gjennom hele Norge, på kryss og på tvers, med alle tre barna mine i bilen, oss fire. Men jeg tør ikke, ikke alene.

Det er om sommeren jeg føler meg mest mislykket som mor, skilt mor. Det er om sommeren jeg føler meg mest utilstrekkelig og ikke klarer å innfri alle deres ønsker og drømmer. Og jeg kjenner nesten at det er en slags konkurranse om å få til mest mulig på kortest mulig tid, fylle på med mestmulig spennende nye ting hver dag, hele sommeren. En konkurranse som vi foresatte usynlig har laget oss imellom. For vi vil vel at poden skal være fornøyd med sommerferien når skolen begynner i august? Og vi vil at ungene våre skal få lyst til å rekke opp hånda fortest mulig i været når læreren spør: «Hva har dere gjort i sommer da?» Vi vil vel nettopp det, at vår sønn eller vår datter skal føle seg inkludert, og at han eller hun skal kunne fortelle mest mulig til alle i hele klassen sin, og at svaret «jeg har bare vært hjemme, jeg» ikke skal kunne finne sted. Vi vil vel det?


Artikkeltags

Kommentarer til denne saken