Stusser du på disse tre tallene?

Det er ikke koden på bankkortet mitt eller inngangsdøra på jobben.

Det er Erlend Øvereng Bjøntegaards plasseringer i OL i Sør-Korea i 2018.

«Hele» Norge kunne ikke forstå hvorfor Kongen av skiskyting, Ole Einar Bjørndalen, ikke var tatt ut til lekene i 2018 i Pyeongchang.

I stedet kom en jypling fra IL Bevern og Kongsberg inn på laget.

Erlend, som den gang var 27 år gammel, levde egentlig i skyggen av stjernegalleriet, men hadde en egen evne til å levere når det gjaldt som mest.

Og selv om han må ha følt at han hadde store deler av det skiskytter-interesserte Norge og verden for den saks skyld i mot seg, så fikk han plass på laget og fikk starte i OL.

Og snakk om å levere; 5. plass på sprinten, millimeter fra medalje, sjuendeplass på fellesstarten og niendeplass på jaktstarten.

Hylekoret stilnet i hvert fall, for reserven hadde mer enn levert.

Mandag kveld fikk jeg bekreftet fra Erlend selv at en langvarig og innholdsrik karriere var over, men at jeg måtte vente litt med å publisere dette.

Han ville ha regien og det skjønner jeg.

Han er ikke den første som har brukt tid på å fortelle omverdenen på at nå er lang idrettskarriere over.

Det er en slags sorgprosess, for fra å ha vært på reisefot nær sagt året rundt i årevis og sett haugevis av flyplasser, hotellrom og idrettsarenaer og stort sett det, skal du leve et såkalt normalt liv.

Det er en stor omveltning.

Jeg har hatt gleden av å kjenne Erlend siden han var 10–11 år gammel. Han var en del av en fantastisk ivrig gjeng i IL Bevern og som også prøvde seg med kart og kompass i Kongsberg OL.

Siden den gang trur jeg at jeg har skrevet bortimot 1.000 små og store saker om Erlend og bildearkivet er også stort.

Det har vært mange oppturer men også nedturer for skiskytteren.

Jeg minnes vi sto på Sjusjøen etter en sesongåpning og der og da tror jeg at jeg kunne fått kjøpt hele skiparken hans for de kronestykkene jeg hadde i lomma, men jeg har også vært til stede og opplevd flere av hans suksesser.

Han har hele tiden ønsket seg en individuell verdenscupseier, men fikk aldri det, men han har stått på toppen i metropolene og jublet som en del av stafettlaget til Norge.

Dem ble det mange av, men i VM og OL fikk han aldri slippe til. Hvorfor har vi aldri fått ordentlig svar på, men fra såkalte sikre kilder ble det sagt at de ikke stolte på skytingen hans og at han ville ødelegge for laget.

De stafettene han fikk gå burde motbevist dette.

Det er tøft å få plass på elitelaget i skiskyting i Norge. Enkelte har fleipet med at det er lettere å få sju rette i Lotto. Erlend klarte det og var der i seks sesonger. Det er en stor prestasjon.

Foran denne sesongen fikk han ikke fornyet tillit, noe han også var meget klar over, men det er sjelden han har stått fram offentlig og sutret. Det gjorde han heller ikke nå.

Sammen med barndomsvennen Harri Luchsinger, som jeg har døpt til Doktor skiskyting i Norge for sine fantastiske kunnskaper, laget et godt opplegg sammen med Erlend og Fjordium på Vestlandet.

De ville satse i to år, men det ble med ett og etter triumfen i EM i Lenzerheide i Sveits fant Erlend ut at nok var nok.

Der van han på pallen i tre øvelser og forsvarte EM-gullet sitt ikke minst takket være utrolig ståendeskyting, så han ga seg på topp.

Nå venter et nytt kapitel i Erlends liv med studier og bleieskift, men fjernt fra offentlighetens lys og en journalist i ei liten lokalavis i en liten by.

Takk for alle de gode opplevelsene!