Jeg kom med storken for snart 49 år siden, med blanke ark og et tildelt kjønn jeg har valgt å beholde. Av ukjente årsaker ble jeg eksportert fra Sør-Amerika i en alder av tre måneder til et land der alle pilene hadde pekt oppover siden 1946. Et år før jeg inntok sølvbyen fant Norge olje og mine nye foreldre, som må tilhøre de mest privilegerte kullene i historien uansett land, ble nå også usannsynlig rike. Kun en promille av verdens befolkning kan nyte den samme luksus nordmenn i min levetid har sett på som hverdagslig. Mine foreldre kommer fra en ekstremt velsignet gererasjon som antagelig lever fra krybbe til grav, uten å oppleve krig. Jeg er altså blitt adoptert til Utopia. For et drømmescenario!

Norge ble altså mitt blomsterbed. Her skulle jeg spire, og verden var fin. Skomaker Andersen fortalte oss at han var skomaker akkurat som faren, og det hørtes ut som en god idé. Å følge i sin fars fotspor. Slekter skal følge slekters gang, synger vi i jula. Enda et beroligende tegn. Sko sto og ventet på at jeg skulle bli gammel nok til å fylle dem. Hovedrollene mine i dette drømmenes teater; Mann, Ektemann og Far.

Som aspirerende mann på 80– og 90– tallet var mine helter av samme sort som min fars. Charles Bronson, Chuck Norris og Steven Segal er eksempler på menn som viste vei. Jeg innrømmer å fremdeles være fascinert av disse staute karene, selv om kvinnesynet og synet på alt egentlig, dreier tankene mot hvite menn med gullkjeder og mannepupper med 2,3 i promille på en strippebar i Pattaya. Et forstandig kvinnesyn fikk jeg uansett gratis i heimen. Husstellskolen var en fin plass der kvinner, født etter krigen, lærte hvordan de skulle bli gode hustruer og delta med sitt - i et ekteskap like mye basert på likestilling som offentlige toaletter i Sør-Afrika under Apartheid. Ekteskap, det kom til å gå fint. Min mor var jo kone, og hun er veldig ålreit. Farsrollen, der la pappa lista høyt. Formann i skolekorpset og oppmann i KIF. Der jeg var, var han. Pappa har alltid vært min store helt, til og med større enn Chuck Norris. De fleste har tid til det min far gjorde for oss barna, de gidder bare ikke. Han gadd, og gidder fremdeles.

Med alt dette i ryggsekken var jeg garantert å surfe inn i disse rollene. Hadde det ikke vært for at alt jeg lærte i oppveksten nå er like mye verdt som deutche mark og pesetas. Hadde det ikke vært for at alle mine forbilder nå, er like utdaterte som den alle første Nokia-mobilen, min far inkludert, hadde jeg vært selve ikonet på den perfekt mann, ektemann og far. HVORFOR I HELVETE måtte dere begynne med alt det likestillingspisset, Pridesølet og følsomme-menn-driten akkurat når JEG skulle være voksen? Jeg, som har lært at menn skal være menn og kvinnfolk skal balansere hore-madonna-kokk- og bestevennrollen like elegant som vi menn balanserer ølmagan oppå beltespenna?

Jeg har en sønn, hva skal jeg lære han? Grin og vær glad? Vær snill mot transpersoner? For all del IKKE ha sex med kvinner uten skriftlig samtykke? Å snakke med generasjonen over om å fylle ut en bruksanvisning, blir som å bla i Håvamål eller lokalavisa til amishsamfunnet i Pennsylvania.

Jeg vet ikke om jeg prøver å få noen til å le av min stakkarslige mannesutring eller om jeg mener det er problematisk at det vokser opp en generasjon gutter med fedre som ikke kan snu seg rundt etter råd. Uansett litt snodig, at det eneste min far ikke kan lære meg, er å være som han selv. Han spilte rollene mann, far og ektemann på et teater ingen besøker lenger.