Finnes det noe du gjentatte ganger har tenkt å skulle bruke tiden din på senere - engang i fremtiden; et prosjekt kanskje, som har blitt utsatt over tid? Noe viktigere skulle istedenfor prioriteres.
Kanskje er tiden inne? Muligens åpner omstendighetene eller almanakken for å ta opp tråden og bare sette i gang?
I midten av februar starter et gammelt åndelig ritual. Ifølge kirkeårskalenderen som vår kultur er en del av, starter den såkalte fastetiden på den symboltunge Askeonsdagen. Tiden varer i 40 dager frem til påske. Den skal gi oss anledning til å reflektere rundt menneskets sårbarhet. Vi blir minnet om vår forgjengelighet og satt inn i en større kontekst. Det dreier seg samtidig om noe eksistensielt, blant annet om hvordan ressurser fordeles.
Dagens samfunn er ikke særlig opptatt av kirkelige ritualer. Temaet virker derfor i utgangspunktet noe fjernt, delvis fordi fastetidens måtehold og påminnelser om vår dødelighet gjør oss mindre betydningsfulle som mennesker. Av og til kan det kjennes godt å kunne ta ting (inkludert seg selv) mindre høytidelig. Riktignok har vårt samfunn blitt vant til å nettopp gjøre det motsatte. Vi skal kunne kreve noe: Min frihet og mine personlige ønsker skal kunne bety noe. De er så å si en menneskerett, i hvert fall hos oss - i den frigjorte vestlige verden.
Selv om slett ikke alle er unisont opptatt av historiske ritualer, kirkeårskalenderen eller fastetiden har dagens flerkulturelle samfunn allikevel noe tilfelles: Det å leve i en pandemi kan føles som en svært langvarig avholdstid. Den krever særdeles mye av oss og den føles til tider ganske meningsløst.
Fastetiden er derimot tydelig på sin mening. Den skal gjøre oss bevisste på felleskapets goder og utfordre oss på spørsmålet hvordan disse fordeles. Uvesentlige ting får lov å bare ligge. Vi utfordres ved å bryte med det vante og ikke minst til å se andre perspektiver, til å fremover. Kanskje er det nettopp tiden til å bruke krisen til noe konstruktivt: til å realisere et prosjekt som har blitt utsatt over tid, gjentatte ganger?