Stakkars pleiere – når livets siste runder skal skje i et heseblesende tempo, akkompagnert av druge munnfuller fra begeret som ennå ikke er tømt for attrå og livsgnist. Etter et liv på første klasse vil vi kreve full pakke; økologiske egg, sesongens vin, daglig dusj og «jabba-dabbadooo på fredda'n». Ser vi snurten av en torader eller triste sanger om minner fra barndomshjemmets lune favn, vil nettet koke over i protest mot et mehe av en underholdningsansvarlig.

Utfluktene til bedehuset med dertil tilhørende andakt om livets forgjengelighet, dommens dag og at endetiden nå kommer galopperende mot oss med sjumilssteg, vil bli møtt av rop om at vi ennå har noe krutt igjen i frasparket. Vi vil rope opp og kreve 14 dager i Karibia om bord i et «slagskip» fra RCCL med salsadans, matorgie og hasardiøs omgang med kredittkortet i kasinoet.

Kjedelige ringspill og lett intetsigende håndarbeidstilbud, vil bli møtt med en lang finger «up yours». Her skal det ikke hekles. Her skal det hekkes, vil vi rope før vi freser bortover gangene på fire hjul. Vi vil kreve høyere skattetrykk fra dem som arbeider, pluss ukentlige donasjoner fra oldebarna. De vil vel ikke at oldemor eller oldefar skal ete vassgraut og sitte å kope foran noe intet-sigende som ruller over TV-skjermen? Så vil vi selvsagt bli sabla kravstore i maten. «Jeg skal si deg en ting unge mann! Her skal vi ikke ha lapskaus. Her skal vi ha indrefilet av moskus, langstekt over åpen flamme og ledsaget av noe utsøkt rødt i glasset, så det så.» Og når de skal forsøke å piffe oss opp med noe fransk og kommer med en tallerken der fisken ligger på en seng av noe, skal vi se trassent opp og si. «Jeg vil ha burger! Og ØL!!! Og skal det være seng, så skal det for f ... være dobbeltseng.»

Vi kommer selvsagt til å vase oppe halve natten. Være nysgjerrige og innpåslitne. Og når vi blir fersket på naborommet så skal vi juge på oss litt gryende senilitet og si at vi tross alt er gamle og at vi ikke forstår mye mer...