Nå fremmer den nye kommunedirektøren et budsjett som er mer i tråd med dokumenterte behov og befolkningsutvikling i kommunen. Det er bra og på tide.

Men mer realistiske budsjetter løser selvsagt ikke de utfordringene kommunen står overfor fremover, hva gjelder eksempelvis HO - sektoren og oppvekstsektoren. Begge sektorer har sine spesifikk utfordringer, som best løses hver for seg, uten at disse nødvendigvis settes opp mot hverandre.

Allikevel skjemmes årets HO - budsjett med et løsrevet enkeltforslag om å nedlegge sykehjemmet på Solstad. Kommunens ledelse vet utmerket godt at dette tidligere er avvist av kommunestyrets flertall. Så hvorfor gjentas dette i år igjen? Noen vil hevde at det er for å avlede politikernes oppmerksomhet fra en mer kritisk vurdering av helheten.

Kommunen hevder sykehjemmet på Solstad er gammelt og tungdrevet og at det heller bør bygges om til omsorgsplasser for unge funksjonshemmede brukere. Dagens beboere foreslås flyttet til andre steder, som Skavangertun. Der er det ledige lokaler, etter at avdelinger er nedlagt og beboere der er flyttet til andre steder.

Alle disse forslagene vekker, nå som tidligere, sterke og negative reaksjoner fra brukere, pårørende og politisk engasjerte innbyggere. For nåværende beboere på Solstad skaper slike forslag stor usikkerhet og fortvilelse. De hevder med stor troverdighet at de trives godt på Solstad og har det bra der. Så hvorfor skal disse utsettes for disse årlige prøvelsene. Svaret på dette fra kommuneledelsen er gjerne: ‘Vi forstår at dette vekker følelser, men …’.

Da blir spørsmålet: men hva?

I alle omsorgsyrker er begrepet empati sentralt. Alle som jobber med omsorg i praksis føler på dette hele tiden. Empati handler emosjonelt om å forstå andres følelser, og kognitivt om å kunne sette seg inn i andres livssituasjon. Det handler altså om respekt og verdighet i omsorgen. Vår evne til empatisk tenkning balanseres av vår oppfatning av hva som er rasjonelt og fornuftig. Denne balansen styrer vår atferd og ideologiske ståsted i ulike situasjoner.

Innen næringslivet omtales empati som nødvendig for å forstå kundenes og brukernes behov, for derved å kunne levere etterspurte produkter. Det samme må tilstrebes i omsorgssektoren.

I faglitteraturen er empati i politiske prosesser mye drøftet. Mon tro om vi trenger en debatt om mer empatisk tenkning i lokalpolitikken, i spenningsfeltet mellom brukerbehov, kostnader, effektiv drift og investering.

En konsekvens burde være mer åpne prosesser med tydelig politisk forankring av en langsiktig strategisk utvikling av HO-tjenestene, fremfor årlige overraskelser i budsjettet. Økt medvirkning fra brukere og ansatte for å utvikle tjenester som tilfredsstiller brukerbehov innen akseptable rammer synes å være på sin plass. I dag er det vel bare de indre sirkler som vet hva som tenkes om HO fremover.