Våpenbyens omdømmeproblem

KOG: Tuva Grimsgaard spør hvor mange flere kriger som må føres med Kongsberg-emblemet på våpnene før vi tør å snakke om det. Her NSM.

KOG: Tuva Grimsgaard spør hvor mange flere kriger som må føres med Kongsberg-emblemet på våpnene før vi tør å snakke om det. Her NSM. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Men jeg synes det er flaut at byen jeg vokste opp i i stor grad livnærer seg av en dødbringende industri, skriver Tuva Grimsgaard i dette innlegget.

DEL

LeserbrevNylig slo nasjonale medier opp at "Kongsberg og USA" spanderte smøretur på ungdomspolitikere til våpenprodusenten Lockheed Martin. Til tross for krass kritikk og Kongsberg-navnet på forsiden av Klassekampen, kom ikke saken en gang på trykk i LPs papirutgave.

Det var riktignok ikke Kongsberg by, men Kongsberg Gruppen (KOG) avisa sikta til. Men det er likevel åpenbart: Vi har et omdømmeproblem.

I fredsbevegelsen flirer de når jeg sier jeg er fra Kongsberg. Der er "Kongsberg" synonymt med den industrien som har tjent milliarder på salg av rakettsystem til Oman, et land som i stor grad gir blaffen i menneskerettigheter. For det er ikke sølvbyen eller skibyen folk flest utenfor bergstadens grenser tenker på når de hører navnet "Kongsberg". Det er våpenbyen.

Jeg er stolt av byen min. Jeg foretrekker Knuten over Oslo-marka, og forteller gjerne om byens sølvverkshistorie til alle som gidder å høre på. Og selv om jeg jobber med nedrustning, synes jeg det er kult at det Kongsberg-patenterte Krag Jørgensen-geværet i sin tid ble standardvåpen i det amerikanske, så vel som det norske og danske forsvaret.

Men jeg synes det er flaut at byen jeg vokste opp i i stor grad livnærer seg av en dødbringende industri - uten at noen våger å sette spørsmålstegn ved det.

Våpenproduksjon er ikke nødvendigvis problematisk. Men det er bekymringsverdig når våpensystemene havner i hendene på autoritære regimer og stater som retter våpen mot egen befolkning eller deltar i folkerettsstridige kriger.

Norsk lov sier at vi verken skal selge våpen til stater som bryter grunnleggende menneskerettigheter eller til "områder i krig eller der krig truer". Men med et regelverk tett som en sil, har Tyrkia, Marokko og Irak kjøpt luftvernsystemet HAWK XXI, og KOGs Naval Strike Missile skal brukes av Malaysia.

Men jeg synes det er flaut at byen jeg vokste opp i i stor grad livnærer seg av en dødbringende industri - uten at noen våger å sette spørsmålstegn ved det.

Videre har KOG solgt krigsmateriell til Saudi-Arabia, et land anklaget for krigsforbrytelser i den pågående konflikten i Jemen. På grunn av manglende krav om “sluttbrukererklæringer”, har vi heller ingen garanti mot at våpen vi selger til våre allierte ender opp i Israel, Kongo eller Sri Lanka - land som både USA og Tyskland gjerne selger våpen til.

Tuva Grimsgaard

Tuva Grimsgaard

Det er ikke vårt ansvar alene som Kongsberg-folk å rydde opp i en skitten industri. Men bortsett fra sporadisk kritikk av våpensponsingen av byens kulturliv, ser mange debatten som et nasjonalt anliggende uten mulighet for lokal påvirkning. Men faktum er at KOGs våpenproduksjon angår oss alle - for dette handler om ryktet vårt.

At det er nasjonale media, og ikke Lp som slår det opp på forsiden når Kongsbergs våpenprodusenter smører politikere i favør av atomvåpenbærende kampfly, illustrerer godt hvor lite villige vi er til å ta debatten.

Og jeg spør meg - hvor mange flere kriger må føres med Kongsberg-emblemet på våpnene før vi tør å snakke om det?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags