Viken fylkeskommune vedtok nylig en temastrategi for kunst og kultur og jobber også nå med en om frivilligheten. Forhåpentligvis vil disse bidra til å styrke fylkeskommunens innsats. Kulturfeltet favner åpenbart bredt, så det er slett ikke alle som har opplevd like store begrensninger. I disse tider er det likevel uunngåelig å adressere utfordringene store deler av kulturlivet har hatt i snart to år.

Mye av kulturlivet er tett knyttet til utelivsbransjen, som også sliter tungt for tiden. Det samme gjelder mye av den mangfoldige frivilligheten. Sammen utgjør disse en betydelig del av samfunnslimet i Norge. De legger grunnlaget ikke bare for manges livskvalitet, men like mye for at vi er et samfunn som opplever relativt stor grad av tillit. Hvis dette raser vil det påvirke Norge langt ut over enkeltaktører som sliter. Hva stengte møteplasser gjør med vår langsiktige psykiske helse – og for den sakens skyld den generelle folkehelsen – er heller ikke godt å si. Det er ikke gitt at alle helt kommer seg på bena igjen.

Kultur er nært knyttet til livskvalitet. Selv om frivillighet, idrett og ulike former for kulturuttrykk også innebærer noe ressursbruk, og på noen felt helt klart har forbedringspotensiale, så er det likevel sektorer som med fordel kan vokse mer og spille en viktigere rolle når målet vårt er å skape et mer bærekraftig fylke og med styrket livskvalitet for innbyggerne. Det er grenser for hvor stor materiell vekst som er mulig når vi har som mål å skape et bærekraftig lavutslippssamfunn innen planetens tålegrenser. Kultursektoren kan derimot godt vokse mye, uten at det nødvendigvis innebærer noe urimelig press på ressursgrunnlaget.

Vi som er innen politikken tenker gjerne på oss selv som kjernetroppene i det norske demokratiet. Men kanskje er kultursektoren vel så avgjørende. Kultur har riktignok tidvis blitt brukt både til forsøk på å manipulere oss, og til positiv samfunnsforandring. Kultur handler ikke bare om det skjønne eller for så vidt stygge, men også om det sanne. Eller bare om undring. Kunst har bygget opp nasjoner, men også revet dem ned. Kulturen både bekrefter og utfordrer. Den kan minne oss på lange linjer eller hjelpe oss til å løfte blikket og se ting på nye måter.

Gjennom kulturen møter vi dermed både oss selv og andre, reflekterer over det som gir eller ikke gir mening, hva vi liker eller ikke liker. Vi får opplevelser sammen med andre, og opplever kanskje både dem og oss og samfunnet litt annerledes. Vi kan godt ha diskusjoner om ulike kulturbegrep og uttrykk. Uansett er det grunn til å være bekymret for utfordringene kulturlivet og de tilgrensende feltene står oppe i nå under koronaen.

Mennesker trenger andre mennesker, og det er nettopp møtene mellom oss som gjør at vi er et samfunn, enten det er som kritiske skråblikk eller opplevelser av fellesskap. Nedstengning og andre begrensninger har gjort stor skade på mye av kulturfeltet, i likhet med det som skjer med frivillighet og mye av sivilsamfunnet. Noe av det kan innebære varige svekkelser. Det som svekkes er dermed ikke bare litt samfunnsaktivitet, men en vesentlig side av det som driver det norske demokratiet og det at vi engasjerer oss i og med hverandre. Når en del kulturaktører må kaste kortene så er ikke det bare leit for de det gjelder, men et tap for hele samfunnet. Man må spørre seg om koronatiltakene nå virkelig er forholdsmessige. Om ikke samfunnet snarest åpnes opp igjen, kan fylkeskommunens temastrategier dessverre ha begrenset verdi, men la oss nå håpe på en ny vår både for kulturen, frivilligheten og det øvrige sivilsamfunnet i Viken. Det meste peker da også mot det!