Da jeg fikk høre at lille Kongsberg skulle sette opp den store «Matteuspasjonen», ja, så løftet jeg begge mine øyenbryn. Svakt ristende på hodet, tenkte jeg tilbake til da jeg forelsket meg i Bachs mesterstykke for første gang i en domkirke i Dresden, Tyskland.

Derfor bestemte jeg meg for å glemme Dresden og komme med blanke ark. Da dirigent Reidar Hauge løftet armene for første gang, og orkesteret fløyelsmykt tok over stillheten ble min tvil satt til side. Samlingen profesjonelle musikere gjorde det de kom for å gjøre - å være proffe til fingerspissene.

Kantoriet virket en smule nervøse helt i starten. Toneleiet var ikke det beste, men det tok ikke mange takter før vi hørte at ting satt som det skulle. Min visjon om en light-versjon av Dresden-konserten var her nærmest visket vekk.

Gårsdagens fremføring var i langt mindre skala enn i Tyskland, og kan ikke sammenlignes. Jeg tilstår det. Men Kongsberg kantori viste fylde. At noen menn i bassrekken ikke kom helt overens med de andres sangstyrke et par ganger, kan jeg se gjennom fingrene med.

«Matteuspasjonen» inneholder et todelt kor, der det gjennom hele stykket finnes intrikate overganger. Vekslingene mellom gårsdagen «nord- og sørkor» gikk greit.

En svensk journalist skrev en gang at dette er verdens første musikal - en historie med musikk til. «Matteuspasjonen» er så mye mer enn det. Stykket er krevende på alle måter, og det måtte nok profesjonelle solister til for å gjøre kvelden fullkommen. Holger Marks ble hentet fra Tyskland, og gjorde en god figur som evangelisten under konserten. Håvard Stensvold er ikke gamle karen, men basstemmen satt som bare det.

Den som imponerte mest var sopranen Ann-Helen Moen. Hun var fjærlett og trygg, fremførte teksten klar og tydelig. Det samme gjelder Charlotte Thingelstad, som vi kjenner igjen fra kirkens forrige storsatsing da orgelet ble innviet. Henrik Engelsviken utfylte alle solistene godt med sin tenorstemme.

Hele verket skifter mellom kor, orkester og solister. Et par ganger drømte koret seg bort. Som etter at Per Vollestad, en mann med en nesten nasal barytonstemme, sang. Men som før tok de seg igjen etter få toner.

Det visuelle var stilfullt i sort. Vekslingene mellom solistene på podiet gikk smertefritt, men det var synd de bakerste rekkene i koret var kraftigst opplyst. Øynene våre går automatisk mot bevegelse. Og når korsolistene sniker seg gjennom korrekkene var det lett å studere ferden nedover, i stedet for å lytte oppmerksomt til selve musikken.

Jeg må tilstå at jeg er meget positivt overrasket over hva jeg fikk oppleve i kirken i går. Glemt var Dresden, og om jeg ikke hadde vært religiøs fra før, ble jeg det hvert fall etter dette.

Eigil K. Ramstad