Jeg er, som alle andre i byen vår, preget av det som er vårt felles traume. En dag som forandret mye, men som også samlet oss alle. Vi må sammen bearbeide dette. En del av dette er sorg, en del av dette er sinne - og en del av dette må være debatt om hvordan vi kan sikre at det ikke skjer igjen. Da må vi lykkes bedre med et psykisk helsevern som bedre evner å beskytte både pasienten og samfunnet.

Det er behov for å si at det ikke er godt nok, det har ikke vært det og det er ikke godt nok nå. Det har også Riksrevisjonen slått klokkeklart fast. Vi har en vei å gå, som vi har satt i gang. Jeg er enig i at det har vært en uheldig utvikling innen psykisk helsevern, særlig på døgnplasser, som har vært feilslått. Det er tankevekkende at det aldri er blitt brukt mer ressurser, verken i form av helsepersonell eller penger på psykisk helse som det gjøres i dag, men at vi likevel har så enormt store behov for forbedringer, på mange plan. Sannheten er at for få personer får riktig behandling når de trenger det. Skal vi løse utfordringene så må vi se på hvordan vi kan hjelpe folk best ut ifra den situasjonen de står i nå. Det krever et sammensatt tilbud; både døgnplasser og dagtilbud i poliklinikk er en del av løsningen.

Det er helt riktig av Sembsmoen å peke på både meg og Ingvild Kjerkol. Hva har vi tenkt å gjøre er et betimelig og riktig spørsmål. Dette er noe som engasjerer meg og jeg får hver dag jobbe med norsk helsepolitikk i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget. Dette engasjementet har preget hele min stortingsperiode, og jeg mener også at vi er i gang med en rekke gode tiltak på det psykiske helsefeltet.

Siden vi tiltrådte regjeringskontorene så har statsråd Kjerkol levert to oppdragsbrev til helseforetakene. I begge to har prioritet nummer én vært å prioritere og verne psykisk helsevern. Alle de regionale helseforetakene skal innrette sin virksomhet med et hovedmål om å styrke psykisk helse. Det er også gitt i årets statsbudsjett, hvor vi ser at vi møter en økonomisk hverdag som er utfordrende.

Noe av det første vi tok tak i når vi inntok regjeringskontorene var å stoppe nedbyggingen av døgnplasser i psykiatrien. Jeg er enig i at det er behov for å ha et variert tilbud og at den utviklingen vi over mange år har hatt med en nedbygging av denne delen av det psykiatriske helsetilbudet må stoppe. Derfor har vi i inneværende budsjett øremerket ytterligere midler til døgnplasser. Ambisjonen vår er klar, men det er heller ikke til å legge skjul på at vi er i krevende økonomiske tider som gjør det ytterligere utfordrende. Men det er altså slik at det er like mange døgnplasser på Nye Drammen sykehus som det i dag er på Blakstad.

I tillegg til disse kortsiktige tiltakene så vil vi i løpet av denne våren legge fram en opptrappingsplan for psykisk helse. Denne vil ta for seg både behandling for de med alvorlige lidelser og lavterskeltilbudet. Jeg er opptatt av at vi må sikre at den spesialiserte delen av psykisk helsevern er godt, og at vi bedre fanger opp alle som har rett på dette. For å treffe enda bedre med å sikre at de som skalha spesialisert behandling får det, har vi innført vurderingssamtaler i sykehusene som fanger opp sårbare pasienter langt bedre enn en skriftlig henvisning kan. Samtidig er det viktig at vi styrker kommunenes lavterskelarbeid og tilbud for dem som ikke er syk nok for spesialisert behandling. Vi har også utvidet dette tilbudet i kommunene for å hjelpe folk tidligere – og med det kunne hjelpe folk før sykdomsbildet blir for stort.

Det er viktig at samhandlingen mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten fungerer godt. Det er viktig at man får behandling på riktig nivå, noen ganger er det på et lavterskeltilbud i kommunen, andre ganger i DPS og noen trenger hjelp i spesialisert døgnbehandling. Derfor er denne samhandlingen innen psykisk helse en av de viktige områdene i vår kommende nasjonale helse- og samhandlingsplan.

Så har vi utfordringene som Sembsmoen peker på knyttet til samtykkekompetanse. Vi fikk en lovendring i 2017 som gjorde at tvangsinnleggelser ble vanskeligere. Her er det veldig mange vanskelige avveiinger. For det er viktig at folk som ikke skal underlegges tvang, slipper dette. Samtidig er det like viktig at vi sikrer at de som er i en slik tilstand at tvungen behandling er løsningen, får det. Vi er nå i gang med å gjøre en evaluering av disse endringene i psykisk helseloven og det kommer en revisjon av regelverket knyttet til tvang i helsetjenesten hvor målet er riktig bruk av tvang.

En del av dette dreier seg også om samhandlingen mellom helsetjenestene og politiet. Det er helt sentralt at vi sikrer at vi beskytter fellesskapet der alvorlig syke personer kan utgjøre en fare for omgivelsene. Vi har tatt en rekke initiativ for å styrke samarbeidet mellom helse og justissektoren. Her har vi en lang vei å gå, det er det bare å erkjenne. Men her har det også over mange år vært for få initiativer for å styrke dette.

Jeg er enig med Sembsmoen at vi har en stor jobb å gjøre, og vi er i gang. Det er samtidig klart at det er behov for enda mer enn det som er påbegynt. Jeg er åpen for flere ærlige meninger og innspill, og vil gjøre mitt for at veien videre går i riktig retning.