Akkurat nå melder mediene om tvungen lønnsnemnd mellom KS og Unio hvor de fleste lærere er organisert. Jeg er pensjonert lektor og har over halvparten av min yrkeskarriere også vært tillitsvalgt. Så jeg har vært med på aksjoner og streiker. Nesten alltid har vi fått støtte i opinionen, muntlig og skriftlig, men det ser ut til at systemet er låst fast slik at vi aldri kan få noe ekstra. Frontfagsmodellen er styrende, vi streiker for de andre lærerne som er i andre forbund og for dem som er uorganiserte. Hadde vi fått mer, har de andre rett på det samme, selv om det bare er vi som ofrer noe. Og de som tjener på dette systemet, er både KS og ikke minst uorganiserte som bestandig er med på lasset uten å gjøre noe for lønna. Er det fordi det da er lettere for arbeidsgiver, lik lønn for likt arbeid? Vårt velferdssamfunn bygger på trepartsamarbeidet, fagforening, arbeidsgiver og myndigheter. Og det er bra.

Mange snakker om å vinne opinionen, men det betyr ingen ting når arbeidsgiver ikke bryr seg. Jeg husker på 80-tallet. Barnehageansatte streika for 3.000 kroner i året, flygere (eller var det flygeledere?) for 30.000 i lønnsøkning. Alle støtta barnehageansatte, ingen støtta flygerne, for å si det grovt. Og hvem vant? Makta rår, ikke argumenter og rettferdighet.

De uorganiserte i offentlige jobber burde ikke følge med på lasset, men argumentere og forhandle selv, siden de ikke betaler for forhandlinger slik organiserte gjør. Men de tjener jo inn fagforeningskontingenten siden de likevel følger med på lasset. Altså burde det vært to tariffer for de organiserte og for uorganiserte. Muligens blir det så mye ekstra arbeid for arbeidsgiverne, at det er lettere å gi det samme. Men jeg ser jo svakheten om arbeidsgiver gir ekstra til uorganiserte. Men det skal noe til i det offentlige. Selvsagt er det organisasjonsfrihet, men det burde ikke favorisere de uorganiserte.

Unio står på, men systemet gjør at vi er bundet på hender og føtter.