De norske verdiene har blitt en sensommerslager, etter at Sps Ola Borten Moe og Høyres kulturminister Linda Hofstad Helleland møttes til en kaffekopp (med VG som tilfeldige tilhørere).

De norske verdiene er under angrep, hevdes det.

Siden har det gått slag i slag. Politikere, bladfyker, forståsegpåere og internettdebatanter har kastet seg på. Pupper og fellesdusj, Kvikk-Lunsj, fellesskapet og lusekofta er bare noe av det som har kommet på bordet i debatten.

Men helt ærlig, sikkert med noen få unntak, så er det vel strengt tatt ikke så mye som er helt egne særnorske verdier. De fleste mennesker i verden liker å hjelpe hverandre. Land har sine nasjonalretter og syntes sine severdigheter og tradisjoner er de beste i verden. Verden over setter de aller fleste mennesker fellesskapet høyt – i en eller annen form. Kanskje derfor også debatten har dreid inn på «hva er norske verdier».

Så enn så lenge, stiller jeg meg litt undrende til hele påstanden.

Men en ting som uansett burde bekymre politikere, bladfyker, forståsegpåere og internettdebatanter vel så mye er sannheten.

For er det noe som er under angrep, så er det nettopp sannheten.

I dag har det på mange måter blitt slik at bare det sies ofte nok, så er det sant.

Det hamres løs fra høyre og venstre, i kommentarfelter og på sosiale medier. Det linkes til tvilsomme kilder og det holder at «en kompis av meg har snakket med en som sa det var sånn, altså».

Og dette er ikke noe nytt som har kommet med begrepet «fake news». Utviklingen har vært der lenge.

Det er heller ikke bare et nasjonalt fenomen. Vi ser tendensen i våre egne trakter også. Noen tror så sterkt på sin teori, at det blir en «sannhet», og de selger det videre i sosiale medier som en «sannhet».

Konspirasjonsteoriene får bein å gå på.

Normalt pleier jeg å glede meg til valgkampen. Tøffe debatter, med ett og annet sleivspark er jo strålende. Harde fronter som tror maksimalt på sitt budskap og sin politikk.

Men i år er jeg ærlig talt ganske avventende til hele greia. Politikerne slår hverandre i hjel med sine «fakta» og «sannheter» på løpende bånd. Og det følges opp med å fortelle hvor ille det vil gå når den ene eller andre parten får eller beholder makta.

Man kan holde med den ene eller andre parten, men debatter som vi opplevde mellom Frps Sylvi Lysthaug og Krfs Knut Arild Hareide i NRKs politiske kvarter forleden, er i alle fall ikke med på å øke tiltroen til at vi får en reinhårig valgkamp.

Og som om ikke det skulle være nok: Så fort det kommer mer eller mindre kalkulerte utspill fra våre politikere, så koker det på sosiale medier. Nye, og enda mer spissede «sannheter» og «fakta» kastes ut på løpende bånd – raskere enn du rekker å scrolle deg nedover nettsidene. Og det går ofte fort fra spredning av regelrett tøv, til grov sjikanering av meningsmotstandere.

Her mine venner, har vi alle et ansvar, politikere, bladfyker, forståsegpåere og internettdebatanter.

Vi skal ha temperatur og meningsutveksling med stor takhøyde. Men folkeskikk og edruelig omgang med fakta skader heller ikke.