Martin Pedersen var ingen «typisk» bankraner. Han levde et dobbeltliv som kunsthandler i Tønsberg med kone og to små barn, samtidig var han norgeshistoriens største bankraner.
Han hadde en overdådig villa på Nøtterøy som han stadig brukte penger på å pusse opp. Han hadde mange venner, blant annet Finn Schjøll (Blomster Finn), og var et kjent navn i Tønsberg.
Flere stilte spørsmål ved Martin Pedersens lave inntekt og enorme pengeforbruk. Ryktene gikk om skattesvindel, men folk slo seg til ro med at han tross alt drev med kunsthandel.
Det han egentlig drev med var godt planlagte og gjennomførte bankran over hele Østlandet.
Martin Pedersen, født i 1952, omtales som norgeshistoriens største bankraner.
I dag er det vanskelig å forstå at det virkelig var jeg som herjet bankverden med våpen i hånd og stakk av med millioner, men det var jo meg.
Martin Pedersen
I 1974 i en alder av 22 år ranet han sin første bank, og fra Sem Sparebank utenfor Tønsberg ble utbyttet på 230.000 kroner. Etter det ble det 18 væpnede ran, blant dem Sandsvær Sparebank i Hvittingfoss i 1977. Til sammen ble utbyttet hele 13 millioner kroner.
– Dette er et ran, forsøk ikke å gjøre noe som helst
Pedersen var aktiv i Tønsberg amatørteater, og hadde skuespillererfaring. Da han ranet bankene brukte han skuespillererfaringen sin og ulike forkledninger, biler, kostymer, dialekter, løsbarter, parykker og klær. En gang var han utkledd som en dame med langt hår, løspupper og barnevogn. Utbyttet fra bankranet gjemte han i barnevogna.
Martin Pedersen brukte flere ulike forkledninger under bankranene. Her fra den nye tv-serien om bankraner Pedersen med skuespiller Johan Riksfjord (23) i hovedrollen.
Under ranet i Hvittingfoss kledde han seg ut med frakk og tredde en strømpe over hodet. Etterpå unnslapp han politiet utkledd som en skiløper. Alt var nøye planlagt.
– Jeg hadde kjørt gjennom Hvittingfoss flere ganger sammen med familien på vei til skitur på Skrim, og la merke til at banken lå fint til for et bankran. Den lå langt unna politiet og var passe stor.
– Planen var å slå til når banken hadde fått trygdeutbetalinger og det var mye kontanter i banken, forteller Martin Pedersen.
Det som tidligere var Sandsvær sparebank i Hvittingfoss er nå et bolighus.
Men med vinter, snø og kulde, var det ifølge Martin Pedersen ingen god tid for et bankran. Han måtte ha en plan.
– 19. januar 1977 stjal jeg en bil i Drammen, for der hadde jeg oppdaget at folk var svært likegyldige med å fjerne tenningsnøkkelen da de satte fra seg bilene.
– Om morgen 20. januar hentet jeg den stjålne bilen og kjørte mot Hvittingfoss. På veien hentet jeg skiutstyr og ryggsekk som jeg på forhånd hadde gjemt i skogen.
Vel framme fant Martin fram et A4-ark og skrev «Beklager, banken er stengt i dag mellom klokken 11.00 og klokken 12.00». Han gjemte den avsagde hagla innunder frakken, gikk rolig opp til hoveddøren og hang opp lappen på utsiden av bankdøren.
– Egentlig hadde jeg tenkt å skrive «stengt på grunn av ran», men jeg lot det være, humrer Martin.
Martin forteller at utenfor banken var det stille, det sto ingen biler på parkeringsplassen. Banken var delt inn i ulike rom, og fra utsiden hadde man ingen mulighet til å se hvor mange som befant seg inne i selve banken.
Klokken var 11.30 da Martin Pedersen antok at banken var tom, og han slo til.
Inne i banken befant den da 33 år gamle Arnhild Gulbrandsen seg, sammen med barna Morten (7), Espen (5) og Merete (8). Barna lekte og vimset rundt i lokalet. Arnhild var opptatt i skranken med å ta ut penger.
– Plutselig hører jeg en stemme som sier «dette er et ran, forsøk ikke å gjøre noe som helst. Ingen vil komme til skade hvis dere bare gjør som jeg sier, alle ut på bakrommet». Først trodde jeg at det bare var noen som tullet, men da jeg fikk hagla i ryggen skjønte jeg at han mente alvor, minnes Arnhild.
Hun, de tre bankansatte og barna ble truet og beordret ut på bakrommet. Ingen av de tre bankansatte lever i dag.
Arnhild Gulbrandsen (78) var bare 33 år da hun ble truet med en avsagd hagle under et bankran i Hvittingfoss.
– Jeg aner ikke hvor lenge vi sto der. Tid og sted betydde ikke så mye. Det ble som om man var i en annen verden, det var helt uvirkelig, minnes Arnhild.
Den da sju år gamle Morten Gulbrandsen husker også ranet godt.
– Jeg mener å huske at raneren hadde en damestrømpe over hodet og snakket ned i en pose eller noe sånt for å vrenge på stemmen. Han var høy og hadde på seg en lys frakk. Vi ble jaget opp og ut på et rom, men jeg gikk feil og gikk inn i hvelvet. Jeg måtte snu og gå ut igjen og det husker jeg var veldig skummelt.
Morten Gulbrandsen (52) var er tilbake utenfor det som var Sandsvær sparebank. Han husker godt Martin Pedersen og bankranet i 1977. Den gangen var han bare 7 år gammel.
– Jeg tror ikke jeg skjønte alvoret i det som skjedde der og da, men vi barna skjønte at de voksne ble alvorlige og da ble vi det også, minnes Morten.
Hør Morten fortelle om banken i Hvittingfoss her:
Martin Pedersen (70) lener seg tilbake, kikker bort på Morten (52). De to har ikke møttes siden bankranet i Hvittingfoss. Nå, 45 år senere forteller Martin med egne ord hva han tenkte da han så barna i banken.
– Jeg fikk helt sjokk. Det var ikke i mine tanker at det skulle være barn der. Planen var egentlig å gå inn i hvelvet og ta penger derfra, men da jeg så dere barna fikk jeg panikk og tenkte at jeg bare måtte komme meg ut så fort som mulig. Dere distraherte meg veldig, husker jeg, forklarer Martin og ser bort på Morten.
Unnslapp politiet utkledd som en skiløper
Mens Arnhild og barna sto musestille på bakrommet rasket Martin Pedersen med seg kontantene som lå lett tilgjengelig. Martin forteller at for han var det hele som et skuespill med han selv i hovedrollen. At han aldri mente å skremme barna.
– Jeg overbeviste meg selv om de ansatte i banken hadde fått ranskurs og var skikket til å takle det her. At det skulle være barn i banken hadde jeg ikke planlagt for. Da jeg så dem utgikk den opprinnelig planen om å få med seg pengene fra hvelvet.
– Egentlig hadde jeg tenkt til å løpe ut derfra uten utbytte, men så tenkte jeg på den elendige økonomien min og bestemte meg for at jeg måtte få med noe penger. Jeg beordret barna inn på bakrommet, ønsket ikke å skremme dem mer enn nødvendig, forteller Martin.
På spørsmål om han angrer er Martin tydelig.
– Jeg mente aldri å skremme noen, særlig ikke barn. Jeg har angret mye på det jeg har gjort, men jeg har også sonet straffen min.
– Det var ikke mobiltelefon den gangen
I bilen på vei til Oslo satt ektemannen til Arnhild, Ove Gulbrandsen. Han hadde akkurat satt av kona og de tre barna sine utenfor banken i Hvittingfoss.
Arnhild og Ove Gulbrandsen tenker ikke mye på ranet i dag.
På radioen hørte han plutselig en ekstraordinær nyhetssending. Det hadde vært et bankran i Sandsvær sparebank.
– Hjertet gjorde nok et ekstra hopp. Jeg visste ikke om familien min var i banken på det tidspunktet, men innså at det var sannsynlig.
– Det var ikke mobiltelefon den gangen, så jeg kunne ikke bare ringe dem. Dagen gikk utrolig sakte husker jeg, og det ble lange timer å vente til jeg kunne kjøre hjem til Efteløt.
Fanget på kamera
På vei ut av banken oppdaget Martin Pedersen kameraene.
– «Faen» tenkte jeg, nå har de bilde av meg, nå kan alt være over.
Kameraet var et stillbildekamera som manuelt måtte aktiviseres. En av de ansatte i banken rakk akkurat å trykke på utløseren før den maskerte bankraneren styrtet ut mot fluktbilen.
– Pulsen var høy. Kunne jeg være avslørt? Jeg lot lappen om at banken var stengt henge på døra. Gikk rolig mot bilen og satte så kursen mot Sundbyfosskrysset hvor den stjålne bilen skulle plasseres.
Martin forteller at han satte fra seg bilen og skiftet i all hast. Nå var han ingen bankraner med avsagd hagle og frakk lengre, men en helt alminnelig skiløper på trimtur.
Lensmann først på stedet
Daværende lensmann i Sandsvær, Reidar Albeck Halling var da 29 år gammel, og var først på stedet sammen med lensmann Arne Haugen.
– Vi fikk en telefon fra en av de ansatte. Hun sa det hadde vært en raner i banken i Hvittingfoss og la på røret. Vi hadde aldri hatt ran før, det var helt uvanlig. Vi bevæpnet oss og rykket ut, forteller Halling.
Reidar Halling var lensmann i Sandsvær og en av de første som rykket ut til melding om ran i banken.
På vei ned hadde ikke politiet noe mer informasjon enn at det hadde vært et ran. Hvor raneren befant seg nå, om noen hadde blitt skadet, hvor mye penger som var stjålet, eller hva som hadde skjedd visste ikke de to unge politibetjentene.
– Det var ikke samband eller mobiltelefoner den gangen. Vi hadde lite informasjon. Vi bare heiv oss i bilen og kjørte i full fart med blålysene på, minnes Halling.
Lurte politiet trill rundt
Vel fremme i Hvittingfoss fikk Halling raskt greie på at raneren har stukket fra stedet i en bil.
På vei inn i banken legger han merke til en blåkledd skiløper med rød topplue. Skiløperen kommer forbi banken i god driv. Han smiler, hilser, nikker, og fortsetter opp mot bussholdeplassen.
Halling skynder seg inn i banken og tenker ikke noe videre over skiløperen.
– Planen var å gå på ski over lågen, men det var for mye snø, så jeg endte opp med å gå rett forbi banken. Det var fullt av politifolk. Jeg bestemte meg for å hilse på dem, noe annet hadde vært mistenksomt, forklarer Martin Pedersen.
At skiløperen faktisk var bankraneren var det ingen som koblet.
– Jeg hadde tenkt til å ta bussen til Holmestrand, men det var så lenge til den gikk, at jeg bestemte meg for å rekvirere en drosje.
– Drosjesjåføren var ei blid dame som hjalp meg med å spenne skiene fast på taket, før jeg la sekken med pengene fra ransutbytte i bagasjerommet.
– Jeg fortale henne at jeg hadde vært en tur på hytta og nå trengte jeg taxi hjem igjen til Holmestrand, forteller Martin.
På veien møtte de på en politisperring. Martin, bankraneren med skiutstyr på taket, pengesaken i bagasjen og den røde topplua tredd godt nedover øra, blir urolig. Men vinker, smiler og lager tulleansikt til politiet.
Han forteller at politiet vurderte å stoppe taxien, men lot dem kjøre videre.
– De tenkte vel at en skiløper med skiene på taket i en drosjebil ikke hadde noe med et bankran å gjøre. Det hadde jo tatt seg ut om ransmannen tok taxi, forteller Martin.
– Mest spesielle saken jeg har vært borti
Det er lenge siden lensmann Halling gikk av med pensjon nå, men ranet i Hvittingfoss glemmer han aldri.
– Det er den mest spesielle saken jeg har vært borti. At han (Martin Pedersen) var smart er det ingen tvil om, han lurte oss trill rundt. Han hadde hengt opp en lapp på døra med informasjon om at banken var stengt, husker jeg.
Etterforskning på 70-tallet var ikke som etterforskning i dag. De hadde ikke samband, ikke internett, ikke mulighet for å sjekke DNA på samme måte som nå.
– Jeg husker det ble tatt fingeravtrykk av lappen på døra, men den var det ei dame som hadde tatt ned og gitt til meg, og jeg hadde tatt imot uten hansker, så den fant de kun fingeravtrykk fra meg på, vi hadde jo aldri gjort slike tabber i dag, ler Halling.
Han minnes at politiet trodde tidlig det hadde vært to ranere, og at de lette iherdig etter hvor raneren hadde tatt veien etter å ha parkert fluktbilen. De fikk tidlig greie på at raneren hadde hatt på seg lys frakk, men det var nesten det eneste sporet de hadde å gå etter.
– Vi etterforsket det som var mulig og holdt på med grundig etterforskningen i over en uke, før vi måtte gi opp. Vi måtte bite i det sure eple, vi hadde ikke mer å gå på. Ingen bevis. Ingen mistenkte. Vi fikk inn masse tips, men de fleste var helt ubrukelige.
At lensmannen ble lurt er det liten tvil om.
– Den smarte måten å stikke av på, så vi ikke for oss. Vi lærte litt av det, men at vi ble lurt det er helt sikkert. Vi kunne ikke drømme om at det var han, en kjent kunstforhandler fra Tønsberg som var ransmann, forteller Halling.
– Det var ikke noe psykolog eller kriseteam den gangen
Vel fremme i et boligfelt i Holmestrand, takket Martin for kjøreturen og betalte drosjesjåføren. Så tok han en ny taxi til Sande. Der gikk han ifølge han selv, rolig inn i kommunehuset, inn på toalettet, kledde av seg skiantrekket, tok på et par briller og gikk ut igjen.
Så tok han bussen til Drammen.
– Jeg gikk noen runder i Drammen, før jeg tok toget til Asker hvor jeg hadde parkert min egen bil. Den kjørte jeg tilbake til Tønsberg. Tilbake til kona mi og barna mine, tilbake til livet som en helt vanlig kunsthandler, forklarer Martin Pedersen.
Samtidig som bankraneren var på vei til Tønsberg, var Ove Gulbrandsen på vei hjem til familien i Efteløt.
Vel hjemme ble han møtt av et stort opptog av politi, banksjefen, bankansatte og pressefolk.
Alle hadde hørt hva som hadde skjedd. Selv visste han ikke alle detaljene. På gulvet lekte de tre barna hans. Heldigvis var de like hele, både kona og barna.
– Det var ikke noe psykolog eller kriseteam den gangen, men jeg husker vi fikk masse gratis ting og reklame fra Sandsværbanken. Banksjefen kom hjem til oss med blokker, penner, kjærlighet på pinne og masse give-aways. Vi følte oss veldig god ivaretatt, forteller Morten Gulbrandsen og smiler.
Mor, Arnhild Gulbrandsen er tydelig på at hun i dag, over 45-år senere har lagt bankranet bak seg. Men Martin Pedersen har hun ikke noe behov for å møte igjen.
– Det er en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten. Det var skremmende da det sto på, men det går bra med oss nå. Jeg husker jeg tenkte at jeg var glad for at han ikke tok mine penger, for jeg hadde akkurat tatt ut penger i banken.
I ettertid har ikke familien fått tilbud om psykologhjelp eller oppfølging, men det var heller ikke så vanlig på 70-tallet.
– Jeg tenker ikke på ranet i hverdagen. Det jeg har reagert litt på i ettertid er hvis noen roper høyt bak meg, da kan jeg skvette til og bli engstelig, for det var det han gjorde, raneren, han ropte høyt da jeg sto med ryggen til, minnes Arnhild.
Utdannet seg som jurist i fengselet
Fra banken i Hvittingfoss fikk Martin Pedersen med seg et utbytte på 40.000 kroner. Politiet gikk ut med fantomtegninger av bankraneren, og det ble skrevet side opp og side ned i avisene.
Informasjon og nyheter om ranet ble sendt på ekstraordinære nyhetssendinger i både tv og på radio, men det var ingen spor etter raneren.
– I dag er det vanskelig å forstå at det virkelig var jeg som herjet bankverden med våpen i hånd og stakk av med millioner. Men det er jo sant, sier Martin og kikker bort på Morten igjen.
Etter bankranet i Hvittingfoss rakk Martin Pedersen å rane hele 14 andre banker å slippe unna med det, før han ble pågrepet for valutasmugling 29 år gammel i 1981.
Han ble avslørt etter å ha vekslet inn penger fra drammensranet i flere ulike banker i Sveits med falsk identitet. Pengene var nye, nummererte penger som ikke var i omløp, derfor ble bankene i Sveits mistenksomme og varslet politiet i Norge.
– Da jeg ble arrestert tilsto jeg alt sammen, forteller Martin.
Han ble dømt i Eidsivating lagmannsrett til tolv års fengsel for 17 ran og to ransforsøk. Han sonet åtte år i Ila fengsel sammen med Arne Treholt.
Martin Pedersen forteller at han søkte ledelsen i Ila fengsel om han fikk lov til å tapetsere veggene i cella og fikk ja til det.
– Jeg hadde prismekrone i taket, persisk teppe på gulvet, ekte maleri på veggene og sølvbestikk. Så kjøpte jeg Dynastiet på den lille tv-en jeg hadde og satt og koste meg i luksuscella mi, gliser Martin.
I fengselet tok han jusutdannelse.
– Egentlig hadde jeg tenkt til å bli lege, men da må du møte opp på studiene, det fungerte dårlig når man sitter i fengsel. Jus passet bra å lese alene på cella.
Martin Pedersen og advokat Olav Hestnes.
Etter at han ble løslatt fikk Martin jobb hos advokat Olav Hestnes som hadde vært hans forsvarsadvokat under rettssaken.
Noen år senere oppsøkte tidligere ansatt i Sandsvær sparebank, Per Haugen, Martin. Han ønsket juridisk bistand og ønsket Martin som sin juridisk rådgiver i rekrutteringen av FN-personell. Martin takket ja til dette.
– Gamle bankranere pensjonerer seg ikke
Det er over 40 år siden Martin Pedersen sist ranet en bank. I dag jobber han fortsatt som jurist og driver Munchs kafé i Åsgårdstrand. Noe han har gjort de siste 30 årene.
– Jeg ble faktisk ranet selv engang. I Rio i 2007. Jeg kom ut fra en nattklubb klokken fire om natta med hvit Armani dress. To stykker kastet seg over meg, så sa jeg bare «take whatever you want».
– De tok en klokke og noen kontanter, men jeg må si jeg syns det var litt frekt å rane en bankraner altså, sier Martin og ler.
Pedersen har rukket å bli 70 år, men er like aktiv. Han ble akkurat far igjen for femte gang og er på jobb i kafeen hver dag. Han har ingen planer om å pensjonere seg.
– Du vet, gamle bankranere pensjonerer seg ikke, ler Martin.
At kafeen skulle få navnet Munchs er litt ironisk, for under hans første kriminelle handling stjal han fem Munch-litografier fra en villa i Tønsberg.
– Egentlig hadde jeg tenkte til å ta alle sju, men jeg lot to være igjen for å være grei. Trøstet meg med at fruen i huset kunne kjøpe nye malerier for forsikringspengene, forklarer Martin.
Planen var aldri å bli en bankraner. Martin forteller om en god barndom. Han hadde et godt forhold til foreldrene og særlig faren sto han veldig nær. Familien hadde god råd og levde et godt liv.
Martin er yngstemann av tre søsken. Moren gikk hjemme med barna og faren jobbet som kjøpmann. Martin giftet seg allerede som 18 åring med Marit og like etterpå fikk de en sønn.
Martin på hans egen kafe kalt Munch's.
Martin ønsket å studere jus, men endte opp på lærerstudiet og mistrivdes. Fra en liten leilighet drømte han stort. Han ønsket seg en villa, lik den han hadde vokst opp i.
– Jeg følte et behov for å gjøre opprør. Hele livet hadde jeg vært «snill gutt» og gjort alt rett, gått på skole, fått gode karakterer og oppført meg pent.
– Jeg var lei av sosialistene, lei av det dårlige forholdet mitt, trist etter pappas dødsfall. Jeg følte på dødsangst og følte meg fanget. Jeg måtte bryte ut, jeg måtte gjøre opprør, forteller Martin.
Hjemme i villaen på Nøtterøy hadde den unge Martin Pedersen et svømmebasseng. Det brukte han til å bokstavelig talt bade i penger for å får pengene til å se brukt ut. Her fra tv-serien om livet til Martin Pedersen med skuespiller Johan Riksfjord.
Da faren døde brått mens han bare var 17 år gammel, raste verden for Martin.
– Da faren min døde rotet jeg meg inn det her fordi jeg ønsket meg livsstilen og pengene vi hadde da jeg var ung. Jeg jobbet som kunstforhandler. Planen var hele tiden å drive lovlig, men inntektene sto ikke til forbruket.
– Det ble et helt enormt pengeforbruk og til slutt slo tanken meg, hvorfor ikke bare rane en bank?
Også slik begynte det, det som skulle bli historien om norgeshistoriens største bankraner.
– Det jeg egentlig hadde trengt var en psykolog. Jeg var jo helt ute å kjøre, innrømmer Martin.
Martin Pedersen har blitt 70år, men har ingen plan om å pensjonere seg av den grunn.
Han er tydelig på at straffen han fikk for de 19 bankranene var vel fortjent.
– Men Martin, har du hatt lyst til å rane banker i ettertid?
– Nei! Jeg skal si deg det at jeg har mareritt hver andre måned om at jeg har gjort noe gærent og skal inn og sone igjen. Og da jeg kommer og skal sone er det ikke noe vanlig celle, men et fuglebur.
– Jeg har gjort opp for meg og det her er over 40 år siden. Jeg beklager til de som føler de sliter den dag i dag på grunn av noe jeg har gjort, jeg angrer på det, men det er lenge siden det her nå, livet må gå videre, avslutter Martin Pedersen.