Den flinke ministeren ved Nordpolen

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevDen flinke minister Likogdel i det lille, rike landet ved Nordpolen var tilfreds. Hun hadde klart å beskytte landet sitt mot de farlige inntrengerne. Hun hadde oppnådd målet sitt om å hjelpe færrest mulig. Et viktig mål, de var jo lykkejegere som trudde de skulle bæres på gullstol, de ville nyte uten å yte, de ville ikke integreres eller jobbe, de ville ikke engang drikke alkohol og spise brunost og svinekjøtt! Og mange av dem ville gå med SKAUT! Men nå kunne hun endelig puste letta ut, hun hadde klart det!

Et slit hadde det vært. Det var mange som ropte og skreik og protesterte høylytt, de forsto ikke hvor flink hun var, de bare klaga på alt. Hun var virkelig så lei nå, av at hun helt urettferdig ble kalt både det ene og det andre. Et skikkelig hylekor var de, noen ekle godhetstyranner, en overlegen elite som ikke brød seg det døyt om folk flest. Men sånne behøver man heldigvis ikke å ta på alvor. Og hun hadde hoffet sitt som var på plass hele tida med sin støtte. Folk flest. «Du gjør så mye godt for landet vårt!»sa de. «Du er den beste ministeren vi har hatt! Hva skulle vi gjort uten deg! Stå på - vi støtter deg - ha en fin dag – hils familien!» Hun smilte og hilste tilbake, «takk og takk» sa hun, ønska dem alt godt og forsikra at hun skulle fortsette å gjøre sitt beste for å beskytte dem og kulturen deres.

Ja ja, kulturen...? Hva var nå egentlig det norske? Når det kom til stykket så var det visst utenlandsk omtrent alt sammen. Til og med rosemalinga, viste det seg. Men uansett, beskytte dem skulle hun. Hun trodde fullt og fast at hennes barns framtid ville bli mye bedre hvis hun snudde ryggen til de 65 millionene som var på flukt fra krig og nød i verden. Ute av øye, ute av sinn, da kan vi nesten tro at de er borte vekk. At de ikke eksisterer.

Hvis det bare ikke hadde vært for dette irriterende og naive hylekoret, og etterhvert også FN, Kirkens nødhjelp, NOAS, Leger uten grenser, prestene i landet, advokatforeningen, jusprofessorer, rettsinstanser.....  "Er det ikke fred å få da?" ropte ministeren. "FN skal da for søren ikke bestemme over MEG! Kanskje kirken vil bruke av sitt budsjett for å ta imot dem?". Og så vendte hun det døve øret til dem alle sammen. Ministeren var en sterk dame må vite, det var lite som beit på henne, heldigvis.

På Det Store Tinget jubler de visst også, men i skjul, de ønsker jo ikke å irritere noen, det er jo snart valg.

Man kan godt forstå at jobben hennes ikke var lett. Men Det Store Tinget ga henne klarsignal, og også Landets Øverste Minister. De lot henne få lov til å bestemme, så derfor gikk det bra. SÅ HUN KLARTE DET! JIIIIPPPPI! Nå kunne hun snart ta seg en velfortjent permisjon og vite at hun hadde gjort en kjempejobb som det kom til å gå gjetord om, og som det står stor respekt av i generasjoner framover. På Det Store Tinget jubler de visst også, men i skjul, de ønsker jo ikke å irritere noen, det er jo snart valg. Og snipp snapp snute...så var eventyret ute. Eller...???

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags