Just Salvesens støvleskaft

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

LeserbrevKjære Just!

Over alle støvleskaft? Det er rart med disse støvleskafta, for meg er det dette som går over alle støvleskaft, til og med veldig høye støvleskaft: Etter 70 år med et hedensk og syndig liv, sjekket jeg for sikkerhets skyld at jeg ikke var medlem av statskirken. Det kunne jeg jo ikke være, jeg er ikke døpt og ikke konfirmert. Far var prestesønn, men av natur sterkt agnostisk. Det er jeg også. Men sannelig min hatt, statskirkemedlem var jeg! Min hedenske sjel har neppe fått ubotelig skade av det, men jeg ble sterkt irritert.

Å vokse opp udøpt på 1950-tallet var ikke alltid enkelt. Kamerater hevdet at jeg egentlig ikke hadde noe navn, man kunne kalle meg hva som helst. En oppegående venn (ja, du brukte det ordet) var bekymret, jeg kunne jo ikke gifte meg når jeg ikke var kirkemedlem. Nå har jeg vært lykkelig gift i snart 50 år, så han kunne ha sluppet den bekymringen. Det er som kjent nok av bekymringer ellers her i verden. Verre var det med min søster, som faktisk trodde på den folkeskolelæreren som prediket helvetes svoveldunstende og knitrende pinsler for klassen. Hun fikk angst, ikke bare for sin egen del, men for hele vår hedenske familie.

Når man går tilstrekkelig langt tilbake, var det faktisk slik at man ikke kunne gifte hvis man ikke var konfirmert. Og ikke alle slapp gjennom det nåløyet. Jeg minnes å ha lest om en kar i Numedal som av den grunn forble ugift. Men han var en kjekk og tiltrekkende kar, så det ble uhorvelig mange såkalte lausunger av det.

Begynnelsen på slutten for kristentro var nok opplysningstida. Kirken har lenge måttet tilpasse seg, og bra er det. Den hadde altfor lenge et altfor sterkt grep på folk. Det er lenge siden Hallesby skremte vettet av folk med sin famøse helvetestale. Jeg var så heldig en gang å få høre et foredrag av hans motstander biskop Schjelderup. Han hadde vært på reise i Østen, og fått stor sans for buddhismen. Men som kristen biskop var det vanskelig å omvende seg, mente han.

Vitenskapen har ikke svar på alle spørsmål, vi lever fremdeles midt i mysteriet. Også vi ikke-kristne kan undre oss. Jeg har sans for Henrik Wergelands kristne tro. På dødsleiet ba han aldri direkte til Gud. Han ba vårblomstene gå i forbønn for seg, det var skaperverket han henvendte seg til. Nyplatonisme, panteisme, ja slikt har jeg sansen for.

Og, Just, takk for at du ga meg anledning til å skrive dette.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags