Er det noen vits i å snakke om det?

Tormod Heier, møteleder Erik Høyvold og Rune Ottosen etter et vellykka møte.

Tormod Heier, møteleder Erik Høyvold og Rune Ottosen etter et vellykka møte. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.På Kongsberg Fredslags møte 19. februar var «Fredsnasjonen Norge?» kveldens tema. Kan vi fortsatt smykke oss med denne betegnelsen, eller er det en myte? De innbudte, oberstløytnant og professor ved Forsvarets høgskole, Tormod Heier, og professor emeritus ved Oslo met og journalist Rune Ottosen, svarte litt ulikt. Heier var mest positiv, med sitt «tja.». UD har et stort budsjett øremerka til fred og forsoning. Norge deltar fortsatt som fredsmeglere i konflikter i mange land, en positiv motvekt til alle krigene de siste tiårene, forklarte han. Rune Ottosens svar var et klart «NEI». De siste 30 åra har vi sammenhengende deltatt i krig, så noen fredsnasjon er vi slett ikke, sa han.

Vi hadde et flott møte med hele 75 deltagere. Mange elever fra Kongsberg videregående skole. Det vil vi takke dem for. Med det store engasjementet de viste, ga disse ungdommene viktige bidrag til kvelden. Møtet var lagt opp med mye dialog, og engasjementet var stort! Møteleder Erik Høyvold tok fem spørsmål av gangen, før han ga ordet til ekspertene. Heier fokuserte blant annet på Norges spesielle beliggenhet, med Russland mot øst, og en lang kystlinje mot USA i vest. Dette forklarer følelsen av at vår sikkerhet er avhengig av USA og Nato. Men både Nato og Russland forholder seg til et oppkonstruert fiendebilde, sa Heier. Og Russland er som en liten mygg å regne, med sitt forsvarsbudsjett på mindre enn 1/10 av USA. På slutten av møtet kom Heier med et helt nytt og spennende perspektiv: hvorfor utnytter vi ikke beliggenheten vår til å stille krav til USA, i stedet for å være den flinkeste gutten i Natoklassen?

Men er det noen vits i å snakke om det, siden vi allikevel ikke kan forandre noe? Spørsmålet kom fra en av tilhørerne. Heier og Ottosen var samstemte, ja, og det er viktig. Det snakkes altfor lite. Det er hemmelighold og mangel på åpenhet som preger dette området. Lundteigen fra Sp sa for noen år siden at spørsmålet om skolemat diskuteres mer på Stortinget enn om vi skal delta i krig. Som eksempel tok Ottosen for seg Libyakrigen i 2011. Les boka «Libya – krigens uutholdelige letthet», med bla Heier og Ottosen som redaktører. Krigen var en tragedie, der Norge slapp 588 bomber. Libyarapporten var i tillegg en vits. Hysj, hysj og konsensus rår blant myndighetene, tausheten brytes heller ikke av mediene. Dette må vi til livs, sa Ottosen. Heier var enig. Menigmann må få vite hva som egentlig foregår, hvis vi skal komme inn på et bedre spor. Stormaktenes intervensjoner for å fremme «menneskerettigheter og demokrati» handler nok mest om å fremme egne interesser.

På slutten av møtet ba Erik de som tror det kan bli fred i verden å rekke opp hånda. Heier og Ottosen holdt sine hender nede, som flertallet av deltagerne. Jeg rakte opp min, sammen med en del andre. Ja, jeg tror på fred. Jeg tror vi vil ta klokere valg i framtida. Og det må vi, ellers vil vi ødelegge livsgrunnlaget på jorda for oss alle. Militærindustrien er verdens verste forurenser, og uten radikale kutt vil vi ikke nå helt nødvendige klimamål. Første bud er å snakke om det, og det er Kongsberg Fredslags agenda.

Følg med, og velkommen til vårt neste møte på Kongsberg bibliotek. Vi vil takke biblioteksjef Elisabeth Bergstrøm for et godt samarbeid.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags