«Utøya 22. juli»

– Dere kommer aldri til å forstå. Det er rollefiguren "Kajas" (Andrea Berntzen) åpningsreplikk i filmen.

– Dere kommer aldri til å forstå. Det er rollefiguren "Kajas" (Andrea Berntzen) åpningsreplikk i filmen.

DEL

Meninger– Dere kommer aldri til å forstå.

Det er åpningsreplikken på den mye omtalte og omdiskuterte filmen til Erik Poppe.

Og den oppdiktede hovedrollekarakteren Kaja har rett.

Vi kan forsøke så mye vi vil, men vi vil aldri forstå redselen, frykten, skyldfølelsen, smerten eller noe av det barna og ungdommene ute på idylliske Utøya måtte gå igjennom 22. juli 2011.

Ei heller de smertefulle timene fra alarmen virkelig gikk, til mammaer og pappaer, søstre og brødre, kjærester og pårørende fikk svaret de ventet på. Lever hun – lever han?

Mange fikk beskjeden ingen egentlig skal få. «Ditt barn lever ikke lenger. Du har mistet en søster eller bror».

Vi kan ane, men aldri fullt ut forstå.

– Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte, sa Kong Harald i sin tale ved den nasjonale minnemarkeringen i Oslo Spektrum 21. august, 2011. Kongen hadde rett.

Jeg fulgte selv rettssaken mot gjerningsmannen i rettssal 250 i Oslo tinghus tett – dag for dag. Kun noen få halvmetere skilte gjerningsmannen og de pårørende – og oss fra pressen.

Jeg var på Sundvollen og så barn etter barn, ungdom etter ungdom komme inn på hotellet som hadde blitt gjort om til et mottak.

Jeg så hvordan fortvilte foreldre møtte sine barn i sin aller største sorg. De var glade for å leve, men samtidig i bunnløs sorg over dem som aldri kom i land i live.

Likevel, som alle andre kan også jeg bare ane – aldri helt forstå.

Filmen «Utøya 22. juli» hjelper oss litt på veien.

Det er nakent, rått og vondt.

Det er halvannen time med redsel og smerte, frykt og kjærlighet til dem man har nærmest. Det handler om viljen til å overleve, frykten for å dø – og om hvorfor hjelpen ikke kommer.

Og Poppe dytter det under huden på oss. Langt inn i sjela.

Du har egentlig lyst til å gå under hele filmen. Du har konstant vondt i magen. Skuddene dundrer mellom kinoveggene, og det knyter seg gradvis skudd for skudd – gjennom hele filmen. Du lengter egentlig bare etter at det er over. Men i motsetning til barna og ungdommene ute på øya i Tyrifjorden er det «bare» film – og vi kan reise oss og gå.

«Utøya 22. juli» gir oss et lite snev av forståelse av hva de som var på øya gikk igjennom, og hva de overlevende har måttet lære seg å leve med i ettertid – i en alt for ung alder.

Kom filmen for tidlig, undrer mange. Trenger vi denne filmen, undrer andre.

Det finnes ikke ett svar.

Mennesker er ikke like, og 22. juli 2011 viser at skjebnen gir oss forskjellig utgangspunkt for hvordan livet vil arte seg. I nåtid, fortid og fremtid. For noen vil filmen kunne gi noen svar, for andre vil den rive opp sår som er i ferd med å gro.

Trøst gir den oss i alle fall ikke.

Dette er ikke en film for alle.

Likevel skal Poppe og hans team ha ros for at de aldri gir oss følelsen av en spekulativ film. Gjerningsmannen ser vi kun noen få sjeldne ganger – på avstand. Vi serveres konturene av en spøkelsesfigur – og ditt aller verste mareritt. Men aldri får vi ham på nært hold – og han får aldri en hovedrolle i filmen.

Filmen holder fokus, det er ofrene som har hovedrollen. Det er deres historier som fortelles. Det vitner om respekt for ofre og overlevende.

Nasjonen Norge mistet på mange måter uskylden 22. juli, 2011. Vi fikk på nært hold merke at livet er skjørt og at terror også kan skje oss – her hjemme i trygge Norge.

Vi gikk i rosetog, vi viste raushet. Vi viste forståelse og medmenneskelighet. Vi var en samlet nasjon – og sto klare for kampen mot frykt og urett. Ondskap skulle bekjempes med mer åpenhet, demokrati og kjærlighet.

Det er viktig å aldri glemme hva som skjedde i regjeringskvartalet eller på Utøya 22. juli. I respekt for de drepte, overlevende og pårørende. Og for hva vi som nasjon står for.

For å holde oss til Kongens ord, 23. juli, 2011:

«Jeg holder fast ved troen på at friheten er sterkere enn frykten.
Jeg holder fast ved troen på et åpent norsk demokrati og samfunnsliv.
Og jeg holder fast ved troen på våre muligheter til å leve fritt og trygt i vårt eget land.»

Fredag hadde «Utøya 22. juli» premiere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags