En skamplett for Kongsbergsamfunnet

Av
DEL

LeserbrevSkamplett defineres vanligvis som tapet av ære og status. Det er umulig ikke å peke på at flyttingen av de 5 beboerne på Skavangertun sterkt fremstår som en skamplett for Kongsbergsamfunnet.
Det heter seg at «Ingen er sterkere enn det svakeste ledd». Dette gjelder også for virksomheten Kongsberg kommune.
Det er vanskelig å forstå helhetsbilde for Kongsbergsamfunnet, med fokus på omdømme-, vekst- og byutviklingsprosjekter, flotte skoler, all kulturaktivitet, det ekspansive teknologiske miljøet, boligutbygginger med høy kvalitet, opp mot nedprioriteringen ved flyttingen av de 5 sårbare beboerne på Skavangertun.

Generelt sett har beboere på sykehjem, de eldste eldre av kommunens innbyggere, ofte flere diagnoser/sykdommer, de har opplevde det meste av tap og sorg i livet, de har ofte måttet flytte flere ganger, de er ofte utrygge og deprimerte. Pårørende har ofte hatt sine hjemme lengst mulig og de er ofte forferdelig slitne. Inntak på langtidsplass i sykehjem er, for de aller fleste, noe en nødig ønsker men må pga helse- og omsorgssituasjonen. Det tar ofte lang tid før den enkelte slår seg til ro og lever seg inn i dagliglivets miljø i sitt nye hjem og blir kjent med medbeboere og ansatte på samme avdeling. Det tar ofte lang tid før både beboer og pårørende blir trygge. Jo eldre man blir, jo vanskeligere er det for de fleste å tilpasse seg nye situasjoner. Utrygghet og hjelpeløshet forsterker som regel helseproblemer, ikke minst psykisk og sosialt.
Kongsberg kommune har 150 langtidsplasser i sykehjem, herav 68 plasser på Skavangertun. Det er ingen unormal beleggs- og driftssituasjon at 5 av 68/150 plasser er ledig i perioder.

I alle lovbestemmelser for kommunen og helse- og omsorg vektlegges partsforholdet, medvirkning med retten til å uttale seg, selvbestemmelse og at det faglige forsvarlighetskravet også har en subjektiv side. At det ytes forsvarlige tjenester med kvalitet er derfor ikke opp til myndighetene alene å definere. Denne flyttingen utfordrer dessuten, i stor grad, lov om helsepersonell og faglig integritet opp mot lojalitet til en mulig svært beskjeden innsparing. Formålet er å spare inn vikarutgifter. Samtidig leser vi i leserbrev i LP at personalsjefen roser nedgangen i sykefravær noe som er vel og bra.
Dette innebærer vel at det derfor er mindre behov for vikarer.

Menneskerettighetenes bestemmelse om integritet skal sikre og beskytte slik at at den enkelte kan leve sitt liv uten vilkårlig inngripen fra myndighetene. Menneskerettighetenes artikkel 8 beskytter bl.a den enkeltes hjem. Det stilles strenge vilkår for å gjøre inngrep i den enkeltes integritet. «Hjem» betegnes som det stedet en person «resides or carries out his usual occupation». Sykehjem må utvilsomt falle inn under denne definisjonen. I et sykehjem med 4 – 5 avdelinger og 68 plasser, identifiserer beboer sitt hjem som vedkommendes rom og den fellesstue som tilhører avdelingen. Særlige sårbare grupper skal beskyttes. Retten til respekt for den enkeltes personlige integritet innebærer at all behandling i sykehjem skal være basert på respekt for den enkelte.
I sykehjem er kommunens selvstyre, handlingsrom og retten til å organisere tjenestene større enn i den private sfære, herunder også i omsorgsboliger der beboer er beskyttet av husleielovens bestemmelser. Menneskerettighetenes artikkel om integritet åpner for å gjøre unntak fra retten til respekt for den personlige integritet dersom særlige vilkår er oppfylt. Det settes imidlertid strenge krav for å anse slike inngrep legitime og inngrepet skal derfor være i samsvar med loven, dvs det skal foreligge et klart rettslig grunnlag. Integritetsinnskrenking kan gjøres av myndighetene om det foreligger tungtveiende samfunnsmessige interesser. Relevant for menneskerettigheter i sykehjem er at et inngrep overfor en beboer må ha hatt som formål å beskytte hans eller hennes helse og moral. Dette er ikke noe vilkår som er relevant for flyttesaken på Skavangertun. Et annet sentralt vilkår som gjelder inngrep overfor beboere i sykehjem er at inngrepet må være nødvendig i et demokratisk samfunn. Det grunnleggende her er at det må foreligge tungtveiende samfunnsinteresser som taler for tiltaket. Det må foretas en forholdsmessighetsvurdering der hensyn som taler for inngrepet må veies mot hvor belastende inngrepet er for den enkelte – dvs beboer i sykehjem. Vilkåret er at det må være et rimelig forhold mellom de to hensynene.
Det synes ikke å være tilstede noe rimelig forhold i denne flyttesaken.
Kongsberg kommune har et årlig budsjett i milliardklassen. Det er vanskelig å forstå at det er tungtveiende samfunnsmessige interesser som begrunner denne flyttingen og beskjedne innsparing.

Kommunen bør be disse beboerne om unnskyldning. Det er gitt innspill om at beboerrom bør pusses opp. Dette kan nå effektivt gjøres i samarbeid med den enkelte. Stuen kan få en hjemlig oppgradering. Det er også et moment i saken at beboerne betaler oppholdsbetaling som kan dreie seg om opp til flere/mange hundretusen kroner pr år. Beboerne bør kunne flytte tilbake med en hyggelig (førjuls-) sammenkomst med pårørende og ansatte. Dette bedrer ikke konsekvensene for den enkelte, men det kan kanskje gi litt håp og glede!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags