Fra tro til kunnskap – Realistisk budsjettering av helse og omsorg

Av
DEL

Leserbrev«Fra tro til kunnskap» beskriver en historisk utvikling i Helse og omsorg der synsinger og meninger om tjenestebehovene, særlig i de årlige budsjett-tider, i dag kan erstattes av dokumentert faktakunnskap om brukernes behov og tjenester til den enkelte. Brukerbehovene i helse og omsorg er ikke, «i sin natur nærmest uuttømmelige» slik det ble hevdet i Kongsberg kommunestyrets behandling av budsjett for år 2020. En budsjett- og finansieringsmodell basert på faktakunnskap vil vise hvor grunnløst det er med en slik holdning.


Fakta brukerbehov og kommunens pliktmessige ansvar:
Fra idéfasen i begynnelsen av 1990-tallet har Kongsberg kommune deltatt i arbeidet med Helsedirektoratet for å utvikle en faglig fundamentert måte å ha samtids faktakunnskap om behov og nødvendig helsehjelp til brukerne av helse og omsorg. Kvalitet var fra Kongsberg initiert som en hovedpremiss i arbeidet. I 2006 ble dette hjemlet i egen forskrift som individbasert helse- og omsorgsstatistikk (IPLOS). Fra tusenårsskifte er IPLOS innført og forankret til samtids benyttelse i alle landets kommuner. IPLOS inngår også i KOSTRA som har nytteverdi for å se utviklingstrekk på et overordnet nivå. Kostra nøkkeltall foreligger imidlertid med et års etterslep og er kun å anse som indikator. Til bruk som indikator i budsjettarbeidet er det helt sentralt for sammenligninger at tallene korrigeres for behov i ulike brukergrupper. I utviklingen av IPLOS er det samarbeidet med andre land og samordnet med WHO`s ICF (international classification of functioning, disability and health). Fra 2018 inngår IPLOS opplysningene i forskrift for Kommunalt pasient- og brukerregister (KRP). Formålet er at dette skal gi sentrale og kommunale myndigheter grunnlag for planlegging, styring, finansiering, kvalitetsforbedring og evaluering av kommunale helse- og omsorgstjenester.

Det er en illusjon om det er slik at man er av den oppfatning at kommunen i dag har fullt selvstyre – selvråderett – over helse og omsorgstjenesten. Stortinget har gjennom Helse- og omsorgstjenesteloven og Pasient- og brukerrettighetsloven m/forskrifter, samt Forvaltningslovens bestemmelser, regulert den enkelt innbyggers rett til forsvarlig helsehjelp og kommunes plikt til å yte den. Denne plikten og utmålingen av forsvarlige tjenester, med medvirkning og evaluering fra den det gjelder, skal nedfelles i et enkeltvedtak for hjemmeboende brukere og tiltaksplan i institusjon. Innpasset i elektronisk pasientjournal. Dette er å anse som en forpliktende «avtale» for kommunen og det innebærer forutsigbarhet og trygghet for mottakere av helse og omsorgstjenester. Det betyr også at kommunens vedtak kan påklages og overprøves av Fylkesmannen ved uenighet. Kommunen har altså ikke noe selvstyre i forhold til plikten til å yte forsvarlig helse- og omsorgstjeneste til de innbyggere. Denne helsehjelpsplikten er systematisk dokumentert ved funksjonsvariabler (IPLOS m/gradering av hjelpebehov) som vask og personlig hygiene, av- og påkledning, mat og spising, toalettfunksjoner, medisinsk helsehjelp, psyko-/sosial helsehjelp mm. Helsehjelpen betegnes også tidsmessig som direktetiden eller også «ansikts- til ansiktstiden», dvs. den tid ansatt har med bruker. Ansatteressursen, lønnskostnadene til dekning av helse- og omsorgstjeneste i enkeltvedtak tilsvarer grovt anslagsvis rundt 80 – 90 % av kommunens budsjett til helse og omsorg.
Det er ingen kommunal selvråderett til ikke å finansiere dette.

Budsjett- og finansieringsmodeller:
Finansiering betyr å skaffe tilstrekkelig penger til formålet. Enten det er kommunen som finansierer gjennom årlig overføring fra staten ved rammetilskudd, samt øremerkede tilskudd, eller staten som finansierer direkte ved pågående SIO forsøksprosjekt (statlig finansiering av omsorgstjenestene), så bør det ligge til grunn en budsjett- og finansieringsmodell. Basert på fakta kunnskapsgrunnlag om brukernes behov og tjenester som ytes til den enkelte. Uavhengig av «hvem» som finansierer og finansieringsmodell omfatter kommunens selvstyre, ledelse og ansvar for driften og utførelsen av alle elementer i helse og omsorgsformålet som finansieres. Uavhengig av «hvem» som finansierer vil kommunens selvstyre omfatte valgene om hvordan, på hvilken måte, forsvarlig helsehjelp i enkeltvedtakene kan oppfylles. I praksis betyr dette at kommunene har arbeidsgiveransvaret, ansvar for å ha tilstrekkelig kompetanse, bemanningsplanleggingen til turnusplan i samarbeid med partene i arbeidslivet, organisere tjenestene, planlegge og utvikle mangfold av virkemidler slik at tjenester kan ytes til den enkelte etter LEON-prinsippet (lavest effektive omsorgsnivå). Det er kommunen som har ansvar for å sikre internkontroll, kvalitetssikring og ivaretakelse av menneskerettigheter, verdighet og trygghet.

Spørsmålet er hvordan kommunene evner å nyttiggjøre dagens tilgjengelige faktakunnskap om tjenesteytingen til realistisk budsjettering og økonomistyring med en modell som også tar hensyn til tjenestens variasjon i brukerbehov, i samtid. De største av landets kommuner har nå i noen år praktisert og høstet erfaringer med budsjett- og finansieringsmodeller med gode resultat for bruker, for ansatte og for kommunen. I det pågående statlige forsøksprosjektet SIO, statlig finansiering av omsorgstjenestene, er det tilsvarende utvikling av en finansieringsmodell. Det er noe ulike tilnærminger både i de modeller kommunene har utviklet og i SIO, men faktagrunnlaget ved informasjon om brukerbehov og tjenester er det samme. Viktig er det at disse kommunene har forankret modellarbeidet med analyser, erfaringer og fokus på driftseffektivitet som en av kommunens viktigste organisasjonsutviklingsprosesser. De store kommuner som selv har tatt utviklingsansvaret har tilført og sikret at helse og omsorg har tilstrekkelige administrative analyse- og utviklingsressurser. Utfordringen er at slik kompetanse, i dag og generelt sett, er mangelvare i landet som helhet (kilde: Agenda Kaupang). Dette er en særlig utfordring for små kommuner. Kongsberg kommune er og vil i fremtiden være en for stor kommune til ikke å ha en budsjett- og finansieringsmodell basert på fakta brukerbehov og tjenester til den enkelte. Utviklingsarbeid vedrørende finansieringsmodell kan, med fordel, samordnes mellom kommuner og/eller mellom kommuner og stat. Det kan neppe være en ulempe for Kommune-Norge at staten har «hånden på rattet», i forsøksprosjekt med høy kompleksitet, for å hente kunnskap og gjøre erfaringer både til statens og kommunenes fordel.

Forbedring:
Den historisk benyttede tilnærmingen til budsjettering og styring som praktiseres i de fleste kommuner i dag, fremstår som «forhistorisk» og ikke tilstrekkelig for nødvendig forutsigbarhet, løpende oversikt og økonomistyring av helse og omsorg. Analyser knyttet til finansieringsmodell vil vise hvorvidt kommunen drifter helse og omsorg på en økonomisk effektiv måte. Ved hjelp av en budsjett- og finansieringsmodell vil en også kunne avdekke forbedringsområder på en mer dokumentert måte enn der strategiprosjekter med endringer gjøres uten forankring i fakta. Ofte et «slag i luften». En modell ekskluderer dertil at kommunen fortsatt må gjennomføre gjentatte prosjekt med «skippertak» der konsulenter legger igjen sine anbefalinger og regneark. Det fremstår som uheldig ikke å ha en finansieringsmodell basert på fakta brukerbehov og tjenester da ansatte, brukere og operative ledere ellers lett vil settes under gjentatt eller varig press for selv å løse situasjonen. Dette presset er uheldig for å kunne beholde ansatte og ledere, samt for kommunens omdømme og rekruttering. En finansieringsmodell basert på faktakunnskap vil vise hvor overflødig det er med den historisk fundamenterte, og dessverre også rådende holdning om at behovene i helse og omsorg nærmest er uuttømmelige. I sin natur er det snarere heller slik at innbyggerne primært ønsker å ha en helse slik at en kan klare seg uten bistand fra helse og omsorg. I sin natur, er det snarere slik at ansatte som helsepersonell har et ansvar og en faglig integritet som innebærer at de ikke vil gjøre oppgaver som ikke er nødvendig.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags