«Vind og forsvinn – tap av inngrepsfri natur»

Midtfjellet vindkraftanlegg

Midtfjellet vindkraftanlegg Foto:

Av
DEL

LeserbrevVindkraftutbygging føyer seg inn i en allerede lang rekke av dramatiske og arealkrevende inngrep i norsk natur. En natur som har fått tildelt en tålegrense basert på menneskets premisser, kan nå bli en arena for storstilt nedbygging, baserte på en høyst usikker klimaeffekt.  
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har gjennom «nasjonale ramme for vindkraft på land» analysert vindkraftpotensialet i 43 større områder i Norge. I starten av april 2019 skal dette kartleggingsarbeidet publiseres i en rapport som presenterer de mest egnende områdene. Forum for natur og friluftsliv (FNF) Buskerud frykter at ved å kartfeste disse områdene åpnes det for en koordinert og storskala nedbygging av norsk natur, ved arealkrevende og irreversible inngrep i flere av Norges siste store naturområder. Vi frykter en forhastet vindkraftutbygging, basert på et manglende kunnskapsgrunnlag som ikke står i rimelig forhold til inngrepenes karakter, skader på naturmangfold, friluftslivverdier, og usikkerheten forbundet ved den samfunnsøkonomiske nytten.


Fragmentering av norsk natur

Mangel på helhetlig og kunnskapsbasert miljøforvaltning har ført til at vi besitter stadig færre store sammenhengende områder med tilnærmet urørt natur. Hvert enkeltinngrep er nødvendigvis ikke så store i seg selv, men ser man på totalutviklingen over hele landet, og over tid, blir omfanget svært stort. Vindkraftutbygging er siste tilskudd til en allerede lang liste over tekniske naturinngrep som deler opp landskapet til små stykkvise biter. Vindkraftutbygging medfører permanente og dramatiske inngrep i naturen som i mye større grad må tas med i det helhetlige samfunnsøkonomiske regnestykket. Gjennom enorme tidshorisonter har biologisk mangfold tilpasset seg et liv sammen, som på et øyeblikk viskes ut med dynamitt, anleggsveier og grusfyllinger. Vindturbiner på 100-250 meter, og påfølgende støy, skal potensielt installeres i ulendte kyst, skog- og fjellområder i hele landet. Fjellknauser og andre formasjoner som står i veien sprenges bort når det skal lages anleggsveier inn mot oppstillingsplassene. På tilsvarende måte planeres høyder og fjelltopper for å lage selve oppstillingsplassene og trafo-stasjoner.

Dessverre taper naturverdiene som oftest dragkampen mot økonomisk interesser og vekst. Tapet av natur fortsetter til tross for at vi besitter kunnskap om de betydelige verdiene som ligger i større inngrepsfrie områder; livsbetingende biologiske verdier i funksjoner av økologiske prosesser og økosystemtjenester, naturmangfold gjennom leveområder og forflytningskorridorer for arter. Ikke minst bidrar slike naturområder til innbydende turområder for natur- og friluftslivopplevelser.


Konsekvenser for natur- og friluftslivverdier i Buskerud

4 av NVEs 43 analyseområder befinner seg i innbydende fjellområder som Skrim - Darrebu, Blefjell, Vegglifjell, Lifjell, Dagali/Hol og Norefjell. Dette er noen av mest populære fjellområdene for utøving av friluftsliv til store befolkningsgrupper i Buskerud og Telemark.

Dette er områder som også utgjør viktige leveområder for flere av våre sårbare og nær truede rovfuglarter. Flere hytteområder og populære turistforeningshytter med tilhørende turstier står nå i fare for å få vindturbiner som nærmeste nabo. Kongsberg og Omegn Turistforening har hyttene Sørmyr og Sveinsbu i analyseområde fire, og hyttene Sigridsbu, Eriksbu, Daggrø innenfor analyseområde fem. Fjellskitur til Blefjell en kald og klar februardag, gjennom et stille vinterlandskap, høres ut som balsam for en hver friluftssjel. Se for deg 20-30 vindturbiner, 200 meter høye, som markerer alle fjelltoppene og høydedrag rundt om på Blefjell. Dette er kanskje ikke en friluftsopplevelse som trigger det gjengse turmennesket?


Miljøpolitisk markering med irreversible naturinngrep

Norges renommé som grønn og fornybar nasjon løfter frem vindkraftutbygging som uskyldig og generelt lite kontroversielt. Over lang tid har det foregått en vindkraft-glorifisering, stadig forsterket og uimotsagt gjennom media. Norges befolkning har jamfør Grunnloven § 112 rett på; «...kunnskap om naturmiljøets tilstand og om virkningene av planlagte og iverksatte inngrep i naturen...». Blant fagfolk er det stor uenighet om utbygging av vindkraft har noen særlig positiv effekt på klimautfordringene vi står ovenfor. Det har blitt rettet fokus mot hvor lite det samla energibidraget er i forhold til behovet i det europeiske kraftmarkedet. Det er derimot stor faglig enighet om at en bør satse på energiøkonomisering, energieffektivisering og lavere personforbruk som den billigste, mest natur- og miljøvennlige metoden for å fremskaffe behovet for fornybar kraft.

Hva så med de andre alternativene for fornybar kraftproduksjon, de som ikke går på bekostningen av naturen? Solcelleteknologien blir stadig bedre, men Norge henger milevis bak i satsingen sammenlignet med andre europeiske land. 70 prosent av våre største vassdrag er berørt av vannkraftutbygging. Dette er eksisterende anlegg som ved teknologifornying kan bidra med en betydelig økt energiproduksjon. Likestilles skattereglementet for vann- og vindkraft vil opprusting av vannkraftverkene være mer lønnsomme innvesteringer enn det er i dag. Vannkraftproduksjonen i Norge eies hovedsakelig av stat, fylker og kommuner, grunnet den såkalte hjemfallsretten (lov av 1909), som sikrer at slike naturressurser tilhører fellesskapet. I dag ser vi internasjonale selskaper kjøper norske vindkraftanlegg, og selger kraften videre til andre utenlandske selskaper. Dette er et tankekors ettersom vi mister kontroll over egne naturresurser.


Politisk drakamp og sterke markedskrefter

Vindkraftutbygging behandles etter energiloven med NVE som konsesjonsbehandler.Erfaringsmessig tillegges det i denne konsesjonsbehandlingen vekt på kommunens innstilling, noe som vindkraftutbyggere er fullt klar over. Det legges dermed ned stor innsats inn mot kommunene for å sikre positiv oppslutning rundt utbyggingsplanene. Manglende nasjonale retningslinjer for etablering av vindkraftanlegg utgjør en betydelig belastning for lokalsamfunn og politikere, som ikke nødvendigvis sitter på tilstrekkelig kompetanse og forutsetninger til å forstå omfanget av vindkraftutbyggingen. Kulturfond, sykkelveier, bibliotek, idrettsanlegg og skistadioner gis ofte til kommunene i bytte mot et ja, formulert som «avbøtende tiltak», uten egentlig å ha noen direkte sammenheng med vindkraftutbyggingen. Her befinner man seg vel langt innenfor en etisk gråsone, med brudd på grunnleggende forvaltningsmessige regler til krav om likebehandling? Er det nå blitt mulig å kjøpe politiske vedtak? I så fall kan i prinsippet enhver utbygger eller privatperson, som ønsker å få utført et prosjekt, kunne tilby kommunen betydelige summer til «avbøtende tiltak» i bytte mot et politisk ja?


Miljøpolitikk med naturen som styringsinstrument

Dagens politikk styres etter et mantra hvor økonomiske og næringsmessige formål veier tyngst i miljøforvaltningen. I takt med at økonomien har vokst, har det samme skjedd med vår negative påvirkning på miljøet. Vårt ubetinget jag etter økonomisk vekst bruker opp naturresursene, og undergraver sitt eget eksistensgrunnlag. Det er et grunnleggende og livsbetingende behov for at naturverdier i mye større grad legger føringer for dagens miljøpolitikk. Norge er forpliktet til å bidra i klimadugnaden på lik linje som andre land, men vi må ha tilstrekkelig kunnskap om klimatiltakenes effekt, både biologisk, økologisk og samfunnsøkonomisk. Det er nødvendig å erkjenne at kunnskapsgrunnlaget om helhetlige økosystemer, sammenhengende naturområder, artsmangfold og friluftsliv ikke er tilstrekkelig til å ramme inn en fremtidig vindkraftutbygging med omfattende og irreversible inngrep. Vi vet derimot nok om norsk natur og konsekvenser av vindkraftanlegg til å utelukke areal for vindkraftproduksjon. Vi kan ikke tillate oss å bygge ned enda mer natur, for naturen vi har rundt oss er selve fundamentet for vår og fremtidige generasjoners eksistens. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags