Gaddafis tale og Norge i Libya, svar til Per Håvard Kleven

Av
DEL

LeserbrevKongsberg Fredslag hyller IKKE Gaddafi, Per Håvard Kleven. Og utstillingen du skriver om har jeg ikke noe kjennskap til. Jeg har heller ikke omtalt Gaddafi mer enn for å forklare om talen vi ville vise.

DEBATTANTER:  Ragnhild Håkonsen og Per Håvard Kleven debatterer ytringsfrihet i Lp-spaltene denne sommeren.

DEBATTANTER: Ragnhild Håkonsen og Per Håvard Kleven debatterer ytringsfrihet i Lp-spaltene denne sommeren.

Som sagt før: Kongsberg Fredslag ønska å presentere en tale som Gaddafi holdt i FNs sikkerhetsråd i 2008. Han var da statsleder i Libya, et av medlemslandene i FN. Talen er etter mitt syn god, (jeg kan ha brukt uttrykket fantastisk), med fornuftige synspunkter og relevant kritikk av FN. Spesielt var han opptatt av beslutningsprosessene før vedtak om å blande seg inn i kriser i andre land. Som hans egent land og han selv ble ramma av noen få år seinere.

Talen er interessant, og Gaddafi framstår på en annen måte enn den gale mannen vi ofte fikk presentert i våre media. Vi ser en rolig og fattet mann legge fram sine synspunkter.

Muammar Gaddafi var en diktator. Derom det er ingen tvil. I afrikansk sammenheng var allikevel Libya før bombene et av kontinentets best fungerende land. Kongsberg Fredslag hyller  selvfølgelig ikke Gaddafi. Men vi er imot bombinga av Libya, og at Norge deltok i dette. En FN-resolusjon var utgangspunktet. Ingen tvil om det heller. Men den ga ikke tillatelse til å drepe Gaddafi. Kun til beskyttelse av sivilbefolkningen.

På et seminar med tema Norges deltakelse i Libya, var den libyske menneskerettighetsaktivisten Asma Khalifa blant deltakerne. (Kilde Thomas Vermes, ABC-nyheter 28. mai 2018.)  Her  var hun bla sammen med oberstløytnant og forsker Tormod Heier ved Forsvarets høgskole. Arrangementet fant sted i vår, i forbindelse med at et regjeringsoppnevnt utvalg i disse dager skal legge fram sin rapport om Norges bidrag i Libya.

Asma Khalifa var blant aktivistene som protesterte mot Gaddafi og krevde demokratiske reformer i 2011. I ukene etter krigsutbruddet arbeidet hun som sykepleier ved frontlinjen. Hun sier at hun ble vitne til en krig som viste seg å handle om helt andre ting enn demokrati og menneskerettigheter.  Hun sier også at den libyske regjeringen under Muammar al-Gaddafi hadde innført våpenstillstand på det tidspunkt bombingen starta, under tung propaganda om at Gadddafi ville begå folkemord mot befolkningen i Benghazi.

Så Tormod Heier:«Nato-bombingen av Libya i 2011, der Norge sto i spissen for å bombe også tettbygde strøk, ble besluttet av Stoltenberg-regjeringen på grovt feilaktige premisser. Det er ikke tvil om at vi ble lurt til å bli med på denne krigen. Det var ikke masse Gaddafi-styrker ved Benghazi. Befolkningen sto ikke overfor et folkemord som enkelte stortingspolitikere sa i salen. Gadaffi hadde allerede inngått en våpenhvile.» 

Heier oppsummerer at Nato-angrepene førte til at den politiske styringsevnen i Libya kollapset. Man endte opp med at 6,5 millioner mennesker siden da har levd i et maktvakuum. Det er flere som er drept etter 2011, enn under revolusjonen og alle år under Gaddafi, sier Heier.

LES OGSÅ: Forsvarsindustri og forsvarspolitikk 

LES OGSÅ: Urealt, Kai Gustavsen

LES OGSÅ: Jazzfestivalen knebler ingen

LES OGSÅ: Jazz og politikk

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags