Religionskritikk før og nå

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevNår jeg vet hvordan enkelte mennesker i øvrige deler av verden forholder seg til religion, så tør jeg påstå at min egen oppvekst i Sandsvær på 70- og 80-tallet må ha vært blant de minst religiøse i hele verden. Riktignok gikk vi en periode i søndagsskole, men det var vel mest for «å lære og bli selvstendige i forhold til det å stå opp alene om morgenen» som våre søndagstrette foreldre så fint kalte det. Dessuten var engleklistremerkene vi fikk for hvert oppmøte laget av «ekte gull», noe som selvsagt var attraktivt for en liten klistremerkesamler som meg selv.

Det jeg husker best fra min egen «anti-religiøse» oppvekst er imidlertid den gjentakende formaningen om hvor viktig det var å tenke selv, og ikke minst det å være kritisk. Dette innebar selvsagt også, og kanskje i særdeleshet, kritikk av en måte å leve på hvor man fullt og helt underkaster seg et sett ideer og leveregler gitt av en bestemt religion. På skolen lærte vi til eksempel om arvesynden, skjærsilden og ikke minst dette «tiende» som skremte folk til vettløs underkastelse, frem til den modige Arnulf Øverland hevet stemmen i 1933 og initierte reformeringen av vår egen kristendom. Øverland var for øvrig den siste i Norge som ble tiltalt for blasfemi. Religionskritikk er både bra og nødvendig lærte vi, og jeg var helt enig.

Mitt første møte med islam var en åpen dør inn til en av Kongsbergs bokhandlere på slutten av 80-tallet. Bokhandleren hadde stilt ut boka «Sataniske Vers» på orkesterplass innenfor den åpne døra, i ren protest mot den iranske lederen Ayatollah Khomeinis fordømmelse av Salman Rushdies «blasfemiske verk.» Et par år senere satt jeg i en fullsatt kinosal bare et steinkast unna, og lot meg ryste av filmen «Ikke uten min datter» basert på den sanne historien fra boka ved samme navn. Etter dette har det blitt flere filmer og bøker, og jeg er fremdeles rystet. Jeg kan på ingen måte sies å være en religionsviter, men med utgangspunkt i min egen sorgløse og likestilte oppvekst må jeg innrømme at islam ikke akkurat er en religion jeg ønsker for verken meg selv eller mine medmennesker. Snarere oppdaget jeg at de aller fleste land i verden (om ikke samtlige) hvor islam dominerer, preges av en samfunnsorden jeg velger å omtale som svært dysfunksjonell.

- Jeg er veldig i mot antiislamske organisasjoner og holdninger, sier Louis Eriksen i Lp den 24. september. For dette utsagnet, og ikke minst også for bildet hvor han viser fingeren til den islamkritiske organisasjonen SIAN, hylles han av mange. Selv er jeg helt uenig. Islam er den religionen som vokser hurtigst i Norge per i dag, og derfor den religionen som bør stå fremst i rekkene hva angår kritikk. Særlig også når vi vet at det finnes mennesker i Norge som har sett seg tvunget til å gi avkall på et liv i frihet, blant annet som en direkte konsekvens av det totalitære og patriarkalske lovverket innen islam.

Men tilbake til filmen «Ikke uten min datter». Jeg har mange ganger tenkt at denne filmen etter all sannsynlighet ikke ville ha blitt vist i dag, og riktig nok; På Wikipedia kan jeg lese at filmen er «omstridt» og har blitt utsatt for « … mye kritikk og nærmest diskreditert» (hørt dette før?). Både boka og filmen hadde overdrevet de faktiske forholdene i Iran på betydelig måte, får vi vite. Noen av de aller første asylantene som kom til Norge var imidlertid iranske, og pussig nok kan disse lett kjenne seg igjen i historien fra boka og filmen om det islamdominerte Iran. I dag risikerer mange av de samme sine egne liv når de roper et høyt varsku om at det de en gang flyktet fra er på full vei inn i hele den vestlige del av verden, Norge inkludert. Og for å si det i klartekst er det ikke akkurat «mørket på Raumyr» som gjør at disse modige menneskene lever sin tilværelse i frykt.

Hvis jeg husker rett skal det forresten finnes en liten artikkel i nettopp Lp fra slutten av 80-tallet, hvor den åpne døra inn til ovennevnte bokhandler omtales. Den gangen stod et samlet Norge i ring rundt Salman Rushdie, og det var bred enighet om at promotering av boka hans var en selvfølge i et fritt samfunn som vårt. Dersom noen hadde kunnet finne tilbake til denne artikkelen ville dette ha gitt et fint bilde på hvilke retning vårt «frie» Norge har utviklet seg i løpet av de siste 30 årene.

For ordens skyld kan jeg legge til at jeg har sett et filmopptak av SIANS åpningstale på Nytorget, uten å finne noe kritikkverdig ved denne. Jeg anbefaler for øvrig å støtte opp om organisasjonen Ex-Muslims of Norway, som består av mennesker som nødvendigvis vet hva de snakker om.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags