Koronapandemien – menneskesyn, folkehelse og samfunnets ressursinnsats

Av
DEL

LeserbrevJeg leste, med forskrekkelse, artikkelen i Lp med kommuneoverlegens vurderinger om pandemien. Rent umiddelbart tenkte jeg at det må være «vridninger» i sakens innhold og overskrifter. Tidligere uttalelser sannsynliggjør imidlertid at det stemmer. Da blir det alvorlig sett i forhold til ansvarsrolle hos kommunens helsemyndighet.

Et av fokus i artikkelen er kritikken av bruk av «dødstall» som informasjon om status og strategi for pandemien. Denne kritikken fremstår som uforståelig. Slik jeg oppfatter det inngår «døde» som et av flere statistiske opplysninger fra myndighetene, referert i mediene, og sammen med informasjonen om antall smittede, sykehusinnleggelser og, ikke minst, intensivpasienter. Den nasjonale strategien har, i stor grad, vært fokusert på å hindre at sykehusene og intensivkapasiteten blir overbelastet med de fatale konsekvensene det ville hatt. Det er en intensivmedisinsk kompleksitet i Covid 19 smitte som stiller de ytterste krav til intensivkompetanse, intensiverfaring og kapasitet. Pandemisentra i landene, i hovedsak hovedstedene, har smitteveier til resten av landet. Det er naturlig at et fokus i en fremtidig evaluering blir intensivberedskap knyttet til ansvarsfordelingen mellom sykehusene.

Det fremheves som et hovedpoeng i artikkelen, mot myndighetenes strategi, at «gjennomsnittsalderen til de som dør av viruset er på 85 år og at gjennomsnittlig levealder for menn i landet vårt er litt over 82 år». Statistisk sentralbyrå bruker gjennomsnitt som et av flere parametra for å belyse folkehelse, utvikling og sammenligninger. Populasjonen i statistikk knyttet til forventet levealder er, i dette tilfelle, antall døde menn i løpet av siste år og er i størrelsesorden ca. 20 000. Det er i beste fall en samfunnsmedisinsk «tabbe» å trekke en direkte sammenligning, brukt som begrunnelse, mellom denne statistiske informasjonen og gjennomsnittsalder til de få her i Norge som løpende dør av viruset under pandemiens aktive periode. Gjennomsnittsalderen for innlagte i intensiv er 62 år.

Et hovedfokus i artikkelen er spørsmålet som stilles om det koster mer enn samfunnet får igjen? Slikt spørsmål ser dagens lys der det er en holdning og et verdisyn som preges av et negativt menneskesyn. Et verdisyn om liv og menneskers rett til helsehjelp og samfunnets ressursinnsats som avhenger av alder, funksjonshemning og sykdom.
Min erfaring er at slikt menneskesyn lett også kan få forankring og anerkjennelse i økonomiske prioriteringer, i normaltid. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for samfunnet og for folkehelsen. Vi leser og hører om hvordan andre land sliter i denne pandemien. Om en skal fokusere på fremtidige samfunnsøkonomiske utfordringer, bedrifters utfordringer og arbeidsledige, så bør en se til utfordringene i Italia og andre sterkt rammede land. Jeg har derfor den dypeste respekt for det menneskesyn, den strategi, kontroll og samfunnsøkonomisk innsats med støtte fra Stortinget, som statlige myndigheter og regjeringen har utøvd og utøver i denne pandemien. Konsekvensene kunne vært i en helt annen størrelsesorden og alvorlighetsgrad for enkeltmennesker, familier, bedrifter, kulturen og for samfunnet som helhet.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags