Gå til sidens hovedinnhold

Kjære Hogne Vindenes

Artikkelen er over 2 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det var forfriskende å lese ditt innlegg i LP 4/10 . Er så enig så enig. Jeg er selv 82 år og husker godt fra begynnelsen av krigen og framover. Begynte på Torstrand skole i Larvik i 1943. Vi var sånn passe redde. Det var jo midt under krigen. Kirker og bedehus var fulle hver søndag og noen kvelder i uka også. På høytidene var de stappfulle i flere omganger. Da var det godt å ha Gud, Jesus og utallige engleskarer med på laget og søke trøst hos. Vi ble relativt godt behandlet hos okkupasjonsmakta. Vi var jo "Ur-ariere"! Kanskje en guds velsignelse? Men var det noen som forstod å verdsette det?  Kanskje tilgi dem til og med? i allefall littegranne? Snu det annet kinnet til og gå to mil med? Kan ikke huske det. For ikke å snakke om å elske sine fiender!!! Nestekjærligheta, hovedpoenget, særlig i det nye testamentet; og at dette livet er en forberedelse til det evige, hvis vi tror om enn så lite på hovedtalsmannen, Jesus Kristus! Når det er så enkelt, hvorfor da alle de forskjellige kirkene, menighetene, sektene? Alle uenighetene? Vi måtte bli som barn igjen for å i det hele tatt komme inn i himmelen, sa Jesus! Hvem eller hva er det som gjør det så vanskelig?

Kommentarer til denne saken