Likelønnsdagen

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Utdanningsforbundet markerer Likelønnsdagen den 16. november sammen med Unio og de andre hovedorganisasjonene som et symbol på at kvinner fra denne datoen og ut året i prinsippet jobber gratis.

Har vi likelønn i Norge? Dessverre er svaret nei, og diskriminering knyttet til lønn, arbeidsvilkår og kjønn har en tendens til å øke i takt med utdanningsnivå og ansvarsoppgaver. Fremdeles tjener kvinner i snitt bare 87,6 prosent av det menn gjør. Dersom vi ser på de av oss som har utdanning tilsvarende en bachelorgrad eller mer, blir forskjellene enda større. År etter år viser tallene at de med en høyskole- eller universitetsutdannelse på 3 år eller mer i offentlig sektor får 80 prosent av hva de får betalt i tilsvarende mannsdominerte yrker i privat sektor.

Som lærere i grunnskolen og videregående opplæring, erfarer vi hvordan lønnsdiskrimineringen også gjør seg gjeldende blant ulike yrker innen offentlig sektor. I perioden fra 2004 til 2019 har lærernes lønnsutvikling i KS-området ligget 14,1 prosentpoeng lavere enn for øvrige kommunalt ansatte. Hadde vi hatt en lønnsutvikling som andre, ville dagens gjennomsnittlige lønnsnivå for lærerne, vært ca. 50 000 kr høyere. Likelønn handler om mye mer enn lik lønn for likt arbeid. Likelønn handler også om at både kvinner og menn skal få lønn etter utdanning, kompetanse og ansvar, og slik er det ikke i Norge i dag.

Læreryrkene illustrerer tydelig at likelønnskampen handler om dyptgående mønstre av strukturell diskriminering, og det handler om manglende verdsetting av krav til kompetanse, anstrengelse og ansvar som ligger til yrkene der kvinner er i flertall. I grunnskolen er 74,6 prosent av lærerne kvinner, og hele 91.1 prosent av barnehagelærerne er kvinner. Men likelønnskamp handler ikke bare om lønn til kvinner. Menn jobber også i kvinnedominerte yrker, men det er dessverre altfor få av dem. Lønnsdiskrimineringen rammer alle som jobber i de kvinnedominerte yrkene, uansett kjønn.

Skal det rekrutteres bredere til læreryrkene, må vi gjøre noe aktivt for å bekjempe lønnsgapet og andre diskriminerende strukturer i arbeidsforholdet. Forskerne er samstemte i at det kollektive norske forhandlingssystemet, den såkalte frontfagsmodellen, i stor grad bidrar til å opprettholde kjønnsgapet i lønnsforskjellene. Det norske lønns- og forhandlingssystemet ble dannet i tiden før kvinnene inntok arbeidsmarkedet for alvor. År etter år ser vi at dette forhandlingssystemet ikke strekker til for å utjevne den lønnsdiskrimineringen som rammer læreryrkene i stort monn.

Verdsettingsdiskrimineringen viser seg også ved manglende anerkjennelse av belastning, risiko og ansvar som knytter seg til de kvinnedominerte yrkene. De siste årene har det vært økt oppmerksomhet på de mange lærerne som utsettes for trusler og vold, men vi savner fremdeles tiltak som tydelig signaliserer vilje til å gjøre noe med lærernes utsatte arbeidshverdag. Heldigvis er elevene og barnas rett til et godt og trygt skole- og barnehagemiljø styrket, men vi ser altfor mange eksempler på at håndhevingen av regelverket ikke tar nok hensyn til lærernes rettssikkerhet.

Mens yrkesskader i mannsdominerte yrker er anerkjente, ser vi blant annet i læreryrkene at risiko og skader påført i de kvinnedominerte yrkene ikke er anerkjent i samme grad. Dette er eksempler på gjentatte forsøk på innskrenkninger og ignorering av forhold som kan virke negativt inn på en allerede arbeidskrevende hverdag i skoler og barnehager.

Koronapandemien har bare gitt et nytt tilfang med eksempler på manglende verdsetting av kompetanse og vilje til omstilling med tanke på barna og elevenes beste. Applaus er hyggelig, men kan ikke veie opp for manglende verdsetting som har satt seg som diskriminerende mønstre i samfunnet. I stedet fører koronakrisen lærere, barnehagelærere og ansatte i støttesystemene rundt elevene igjen inn i en slags ufrivillig konkurranse i å tåle mest mulig til minst mulig kostnad. Dersom det blir for tøft og man ikke føler seg verdsatt, velger man seg kanskje bort fra yrket og sektoren. Vi ser allerede en kraftig nedgang i søkere til lærerutdanningene. Hvordan skal det da gå med fremtidens barnehage og skole? Hvem skal da ivareta ansvaret som ligger i mandatet å utdanne våre barn og unge?

Står vi overfor en manglende evne til å tenke langsiktig? Det er viktig å anerkjenne behov for arbeidskraft i læreryrkene fremover. Lønn, arbeidstid og arbeidsvilkår vil være viktig for å kunne rekruttere bredere til disse yrkene, også blant menn. Vi har vært kjent med disse diskriminerende forholdene lenge, men ingen regjering har til i dag vært villige til å gjøre noe med det. Ansvaret overlates til partene og den frie forhandlingsretten innenfor et forhandlingssystem som kan ha gått ut på dato. Kampen for mer lønn og bedre vilkår for de kvinnedominerte yrkene er en viktig likestillingskamp. Vi trenger kampen for likelønn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken