De alternative stemmene

Av
DEL

LeserbrevHar de alternative stemmene en verdi? De som ikke tror på «sannheten» om at krig (nei unnskyld, det heter jo ikke det, «militær intervensjon» må vi jo si) kan fremme demokrati og menneskerettigheter, de som ikke tror at «krigen mot terror» gir mindre terror, de som ikke tror på «ondskapens akse», de som har et helt annet syn enn det massive, offisielle, på Nato og alliansens forhold til Russland. De som ikke tror at verden kan krige seg til fred. De som ikke tror at enda flere våpen er løsningen. De som mener at amerikansk våpenindustri, som Lockheed Martin, er mektige aktører i forhold til hvilken politikk Nato skal føre. Og dermed Norge. De som trur at det er penger og egeninteresse man navigerer etter, ikke et ønske om fred i verden. Er det viktig å lytte til dem? Er det farlig å lytte til dem? Bør vi prøve å stoppe dem?

Det er en versjon som ikke kommer fram. Det er åpenbart. En kunnskapsbasert og godt dokumentert versjon. Og en versjon som mange vil nikke gjenkjennende til, den gir gjenklang i vårt indre. Det høres fornuftig ut. Man kan ikke krige seg til fred. Eksemplene er mange. Krig etterlater kaos og terror. Fred skapes ved fredelige midler. Diplomati og dialog.

I februar var jeg på Litteraturhuset i Oslo på lanseringen av boka «Natokomplekset, Om militærpolitikk, atomvåpen og norsk USA-servilitet», skrevet av forfatter og professor emeritus i filosofi ved Universitetet i Tromsø, Jon Hellesnes. Han representerer de alternative stemmene. Som har så vanskelig for å komme skikkelig til orde i debatten. Selv om han talte for en fullsatt sal. Hvor mange journalister er det her, spurte Hellesnes. Svaret var null. Ingen. Det undrer meg. Er det bare en sannhet på dette området? Den offisielle? Opplest og vedtatt? Vi ser jo at det ikke virker. Det er ikke sånn at vi nærmer oss en ny kald krig, sa Hellesnes. Vi er langt inne i den. Og situasjonen er farligere enn sist. En væpna konflikt i våre dager kan fort bli ført med atomvåpen.

Den største trusselen mot sannheten er ikke løgn, sier Hellesnes. Det er når maktpersoner «snur eller løser opp det normale meningsinnholdet til ord og uttrykk.» Feks er den offisielle framstillingen av norsk basepolitikk sånn: Fast stasjonering i minst 5 år av hundrevis av amerikanske soldater i Trøndelag betyr på ingen måte at norsk basepolitikk er forandra. Hvorfor ikke? Jo, fordi soldatene blir skifta ut hvert år. «Nato-norsk», sier Hellesnes. «Sulteprat», sier han også, han snakker nynorsk. Eller bullshit, betegnelsen som brukes av fagfolk innen analytisk filosofi i USA og England, som nå forsker på denne måten å snakke på.

Hvorfor lar vi åpenbar bullshit passere uten å protestere? Hvorfor kjøper vi det når et bomberegn som ødelegger et land kan bli omskrevet til demokratiforkjemping og kamp for menneskerettigheter? Og når kommisjonen som skulle granske Norges deltagelse i Libya konkluderer med at «ingen feil ble gjort»? Vi er indoktrinert, sier Hellesnes. Og det står verre til med oss enn med de som levde under kommunistdiktatur i tidligere østblokk-land. Fordi de forsto at de ble presentert en meget tvilsom «sannhet», og gjorde alt de kunne for å søke alternativ kunnskap. Mens vi sluker sutlepraten, bullshiten, rå. Uten å sette kaffen i halsen.

Og kommer det en liten spinkel stemme som sier imot, som i Keiserens nye klær, der barnet sa: «Men han har jo ingen klær på!» Ja, da klubber vi den ned. Vi vil ikke høre på sånt vås fra kunnskapsløse romantikere som ikke har greie på hva de snakker om. Kanskje frykter vi innerst inne at de alternative stemmene har rett. For hva gjør vi da?

Ragnhild Håkonsen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags