Om kaffekoppen, survival of the fittest og livets mening

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg scroller nedover LP's nettside, og skvetter til: "Vil du angre på dødsleiet", blir jeg spurt. Jeg klikker meg inn og ser at overskriften i leserbrevet er noe annet: "Meningen med livet." Et kort svar på det noe impertinente spørsmålet: Nei, jeg vil ikke angre, tankene vil nok beskjeftige seg med helt andre ting, forutsatt at sykdom ikke forhindrer tanker. Rent teknisk kunne jeg angre på at jeg begynte å røyke som 14-åring, eller måtte gi en del strykkarakter i min skoletid. Det ville imidlertid hjelpe verken meg eller andre. Jeg kom meg aldri til Amerika, men jeg har vært i Afrika og Asia. Ikke ble jeg god nok gitarist heller. Men sitte og klimpre til en sang om anger? Nei, på ingen måte.

Meningen med livet? For øyeblikket gir morgenkruset med kaffe meg nok mening med livet. Eller morgenturen uten hålke. Tidligere har det naturligvis vært større ting; å møte henne jeg ble gift med, å få barn f.eks. Og så kan jeg jo være umåtelig glad for at jeg ikke var russisk eller tysk soldat i Stalingrad. Men i det store og hele tror jeg at det er meningsløst å spørre etter meningen med livet. Men der man lever midt i mysteriet, er det jo naturlig å være nysgjerrig.

Å forbedre seg? Tja, det er mange måter å forbedre seg på. Litt for mange setter likhetstegn mellom forbedring og vekst. Det gjelder vårt nåværende økonomiske system, og forsåvidt også Kongsberg by. Det arbeides imponerende iherdig for at byen skal vokse. Forbedring i form av vekst fører oss på ville veier. Selv om vi har det bra, higer vi etter noe bedre, slik er menneskets natur. Om det er noen fordel for oss, kan diskuteres. Som gitarist har jeg et stort forbedringspotensial, men jeg tar det med såkalt knusende ro.

Goethe tar opp menneskets natur i sitt store drama Faust. Djevelen tror at han kan hjelpe Faust til å bli så lykkelig at han ville stoppe øyeblikket, men han lykkes ikke. Han forstod ikke at menneskets lykke er et mål som sjelden oppleves her og nå. Alle ting blir jaktet etter med større glede enn de blir nytt, sier Shakespeare.

Spørsmålet om mening er nok et overskuddsfenomen. Går vi langt tilbake, før landbruksrevolusjonen, var våre aner jegere og samlere. Maten var ikke en selvfølge, å få nok mat var en daglig kamp. Gleden lå i planter de fant og bytte som var nedlagt. Meningen med livet lå i å sitte rundt bålet og nyte sin fangst.

Egentlig er naturen vi lovpriser, nokså brutal; en evig kamp mellom rovdyr og byttedyr. For at løven skal overleve, må den drepe tilstrekkelig med byttedyr. Greier den ikke det, vil byttedyra overleve og løven dø. Og evolusjonen spesialiserer dyra på begge sider, de blir ekstremt dyktige i å kunne fange, og ekstremt dyktige i å kunne rømme. Ett rovdyr har imidlertid blitt så effektivt at det ødelegger balansen. Mennesket.

Noen mener at meninga med oss er å være bolig for genene, genutvalget styrer evolusjonen. Men ikke så lystig det heller.

Skaperverket? I så fall må skaperen ha vært en brutal kraft. Og meningen med livet? Glem det og nyt kaffekoppen din.

Ps Dette er tanker inspirert av Thomas Malmes innlegg, ikke noen kritikk av innlegget.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags