Når angst tærer på sjelen

Av
DEL

Leserbrev«Jævla hyttefolk», leser jeg i Laagendalsposten (Landet rundt). Det er en kreftsyk som må utsette cellegiftbehandling som uttaler dette. Følelsesutbruddet i seg selv har jeg stor forståelse for, det må være en situasjon full av angst.

Men han er ikke aleine om å rette sitt sinne mot hyttefolk. Det synes å være behov for syndebukker i ei krisetid. Jeg føler et visst ubehag ved slike sinte reaksjoner. Ikke bare fordi jeg er hytteeier som har holdt seg i Kongsberg, som én i den store lojale majoriteten. Det er noe ved dette generaliserende tankegodset som kan være farlig.

I media har jeg sett forslag om å ofre risikogruppene til beste for det friske flertallet og for å få økonomien på fote igjen. 'La oss få fortgang i dette!' Nå bør man ikke rope høyt om fascisme i utide. Men jeg våger å si at dette nærmer seg fascistoid tankegods, fascistlignende tankegods. Under den siviliserte fernissen kan det befinne seg mørke ideer, de kan tyte fram i krisetider. Og selv om de bryter med hele verdigrunnlaget vårt, blir de ikke møtt med det alvoret som er nødvendig. Sørgelig blir det når eldre står fram og tilbyr å ofre seg.

Jeg følger en del med på tysk fjernsyn. Der har representanter for ulike risikogrupper stått fram og sagt at de føler seg som «Prügelknaben». Prūgelknaben betyr syndebukker. Selv om det er lenge siden Nazi-Tyskland, er tyskere vare for slikt. De kjenner til historiske syndebukker. Det har vært mange av dem. Og nå altså forbaska risikogrupper som sinker arbeidet mot flokkimmunitet.

Min onkel sa en gang at han foretrakk mygg framfor knott. Han fikk en viss hevnfølelse når han klaska til myggen, knotten var for liten til å vekke hevnfølelsen. Dessverre er det slik med viruset også, så ubegripelig lite at vi ikke en gang kan klaske til det. Men i mangel av å kunne stille et virus til ansvar, bør vi unngå den erstatningsfunksjonen det vil være å stille hverandre til ansvar, det fører ingensteds hen.

I noen sammenhenger står nå økonomer og helsearbeidere på hver sin side. Jeg er verken økonom eller helsearbeider, så jeg skal ikke si så mye om denne motsetningen. Men jeg er filolog, så jeg kan sitere Håvamål:
«Betre å leva
enn livlaus vera,
kvik fær alltid ku.
Bål for rikmannen
brenne eg såg,
lik fyre døri låg.»

Utlagt: 'kvik' betyr levende. Kua er en inntektskilde; altså, den levende har til livsopphold. Og det som sies om rikmannen, er at han bare har glede av rikdommen så lenge han er i live.

Norge, og verden med, har fått seg en alvorlig økonomisk smell, det vil nok ta sin tid å få alt i gjenge igjen. I Norge har vi heldigvis ikke absolutt fattigdom. Det vil si en fattigdom så stor at det kan stå om liv. Fremdeles er det globalt ca. én million årlig som dør av sult. Slikt vil nok vi skånes for. Så kan man jo håpe at de som styrer med slikt, benytter anledningen til å vurdere en mer bærekraftig verdensøkonomi.

Vulgærkapitalismen har vist sitt ansikt også nå. Tilbud og etterspørsel? Ja, men når etterspørselen fra helsesektoren fører til en voldsom prisøkning på verneutstyr, da er noe sett fra mitt ståsted riv ruskende galt. Din sykdom, min fortjeneste? Nei.

Som riktig er, har alle de som står i frontposisjon nå blitt hyllet. Vi bør i tillegg klappe for alle glimrende korrespondenter og journalister som informerer oss, og som gjør fagspråk om til informasjon vi kan forstå. Heia, verden!


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags