Idrettens alkoholproblem

INNSYN: Tidligere denne uka fikk norsk presse tilgang til reiseregningene til idrettstoppene. I etterkant måtte de svar på kritiske spørsmål på en pressekonferanse.

INNSYN: Tidligere denne uka fikk norsk presse tilgang til reiseregningene til idrettstoppene. I etterkant måtte de svar på kritiske spørsmål på en pressekonferanse. Foto:

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerPå toppen av Norges mest ikoniske fjell, Gaustatoppen, ble det med brask og bram lansert at OL-ilden bør få lyse i Telemark. Idrettsrådene i verdensarvstedene Notodden og Tinn har blinket ut februardagene i 2026 og ønsker at Norge skal gå i bresjen for 16 festdager i idrettens sunne tegn. De har svært gode intensjoner med arrangementet, hvor målet er å bringe det tilbake til røttene. 

Det betyr at kanapeene med russisk kaviar blir byttet ut med telemarkskling og rakfisk. Pampeveldet i IOC skal få smaken på det  folkelige. Veistandarden i Telemark skal i hvert fall få dem ned på jorda! 

Som idrettsglad telemarking jeg er, hadde det vært fantastisk å få oppleve olympiske leker på hjemmebane. Jeg tror også at det kunne blitt et nøkternt OL i forhold til hva vi er blitt vant til de siste gangene.

Telemarkingen, eller buskerudgubben for den saks skyld. er jo ikke kjent for å ha spisse albuer og på død og liv skal skinne i spotlighten for å vise fram luksus. Han kan nok heller karakteriseres som nøktern og inneslutta. Du ser han gjerne for deg med begge hendene i bukselomma, tyggende på et strå i munnviken og filosofere over livet ute på gårdstunet. Sorte, blankpussede limousiner med egne sjåfører vil ikke få ham til å sperre øynene opp.

Nå skal ikke dette tilbakeblikket på uka egentlig bare handle om telemarkingens drøm om OL i de tre fylkene Telemark, Buskerud og Vestfold. Hovedpoenget mitt i denne kronikken er egentlig idrettens gedigne sløseri på fest og moro, og den skarpe kontrasten det er mellom toppenes uvaner og dugnadsfolket som steker vafler for å få hjulene i klubben til å gå. Denne ukulturen råder både nasjonalt og internasjonalt.

For min skepsis til OL i Norge igjen er idrettens manglende kontakt med det nøkterne.

IOCs pampevelde er allerede godt kjent. Ett eksempel er jo deres krav til arrangørene om festivitas som vi andre bare opplever i Hollywood-filmer. De skal riktignok få godskrevet at de er gang med reformer som skal få kostnadene ned. Men de må først vise at de har evne til å gjennomføre fullt ut. Da kan også tilliten sakte, men sikkert komme tilbake.

I tillegg har vi i Norge tydelig behov for å få ryddet i eget reir. Denne uka har norsk presse fått tilgang til tidligere reiseregninger. Det har skjedd etter et massivt press om større åpenhet, og det har gitt innsyn i en usmakelig bruk av idrettsbevegelsens penger.

Vinflasker til over 1.000 kroner per flaske er kjøpt inn i stort monn til en engere krets. Vi som er en del av grasrota og jobber dugnad i klubber har muligens vært naive, men det er sjokkerende hva slags ukultur som har fått lov til å utvikle seg blant mange av våre betrodde idrettstopper.

Ryddejobben i idrettsbevegelsen er tydelig formidabel, og det er stort spørsmål om de rette kostene sitter i de riktige posisjonene for å få idrettens hus til å skinne igjen.

Etter mitt skjønn må dette på plass før vi igjen kan søke om olympiske leker i Norge. Da kan det virke som året 2026 kommer vel brått på – dessverre.

KOMMENTERER: Jørn Steinmoen er ansvarlig redaktør i Laagendalsposten.

KOMMENTERER: Jørn Steinmoen er ansvarlig redaktør i Laagendalsposten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags