Om kvalitet innen pleie og omsorg i Kongsberg kommune

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.LP viste 10.ds. til Agenda Kaupangs rapport om pengebruk på dette området, der konklusjonen er at Kongsberg er klart dyrest sammenlignet med et utvalg andre kommuner. Forhold utenom økonomi, som f.eks. kvalitet på tjenestene som gis, er ikke behandlet i rapporten, men etterlyst av politikere.

Det å bli dement er en fryktelig sykdom. Den endrer pasientens personlighet og kan skape mange utfordringer for pårørende, forhold som kan være vanskelig å takle alene. Når pasienten selv, som ikke lenger er i stand til å gjøre de daglige, nødvendige rutinemessige tingene som har med mat, klær og ikke minst renhold å gjøre, og i tillegg selv definerer personene rundt seg å være de som er «syke», er regelmessig kontakt med fagfolk og hjelpeapparat av aller største betydning.

Med dement kone har jeg fått erfare dette. Det gjelder i første fase kontakten med demenskontoret i kommunen. Personene der gjør en kjempeinnsats for å hjelpe både pasient og pårørende. Selv om pasienten, som ikke selv har en egenforståelse av situasjonen, og dermed ikke har behov for hjelp utenfra, gjorde det dyktige personellet i kommunen mange, mange forsøk på å hjelpe i huset. Dessverre ble alle forsøk på hjelp/assistanse kontant avvist. I den situasjonen var regelmessig støtte, oppmuntringer og personlig hjelp av den aller største betydning for meg.

Et trekk ved sykdommen, som jeg har oppfattet ikke er uvanlig, er at pasienten skaper seg et fiendegalleri, ikke minst innenfor familien. Enkelte, som kan ha nøkkel til huset, går her i løpet av natten ofte, flytter på ting og stjeler. Pasientens oppfatninger om dette er så sterk og reell at det ikke er mulig å argumentere logisk for at det eller det ikke kunne være virkelig. I dette tilfellet ble til slutt også jeg en del av fiendegalleriet. Deretter, før eller siden, kommer en til et punkt hvor dagliglivet i heimen blir svært utfordrende og vanskelig. Ikke minst i en slik situasjon har den støtten kommunen gir pårørende vært av avgjørende betydning for meg.

Her må jeg også nevne fastlegen. Demenskontoret organiserte ukentlige treparts-telefonmøter med fastlegen og meg. Dette var en meget effektiv måte å formidle informasjon direkte. Etter noen uker på denne måten ble det klart at situasjonen i hjemmet var uholdbar, og vi fikk tilbud om langtidsplass på Tislegård. Innleggelsen skjedde mot pasientens vilje. I en slik situasjon organiserte fastlegen overføringen fra hjemmet, sammen med politiet, på en slik måte at alt gikk smertefritt.

Det å tvangsinnlegge sin egen kone er ingen enkel avgjørelse å ta. Ikke minst i den situasjonen var faglig assistanse viktig for meg. I dag er jeg klar over at dagene hun har på Tislegård er langt bedre enn hjemme, selv om det er enkelte tunge stunder for henne der. Med omtrent daglig kontakt med pleiere der, – jeg kan ringe når som helst på døgnet-, ser jeg hvordan dyktige og dedikerte pleiere gjør sitt aller beste for hver enkelt pasient, gjennom hele døgnet. Det er 9 pasienter på denne avdelingen, og med bare 3 pleiere på skiftet er det ikke rart at jeg noen ganger ikke får kontakt. Men så fort en er ledig ringer de tilbake, og jeg får høre hvordan det har vært det siste døgnet.

Forleden hadde jeg besøk av en fetter til min kone. Han bor i Oslo, er pensjonert lege og har regelmessig kontakt med et tilsvarende hjem i Oslo, så han var naturlig nok interessert i å høre hvordan forholdene var på Tislegård. Etter at jeg hadde fortalt om mine opplevelser sa han: «Dere kan være glade dere ikke bor i Oslo». Han beskrev bl.a. skiftordningen, som for ikke lenge siden var blitt endret til svært korte skift, noe som gjorde at det var blitt enklere å rekruttere pleiepersonell. Hans opplevelse var at det nå var større innslag av ufaglært personell, noe som står i en stor kontrast til det han oppfatter som gjeldende her på Kongsberg.

Jeg er veldig takknemlig over at min kone fikk plassen på Tislegård, der pasientene blir ivaretatt på best mulig måte. Ofte har jeg tenkt at du verden, med den sykdommen kunne hun neppe vært mer heldig, og er jeg overbevist om at min kone nå er på et av de aller beste demenshjem som finnes!

Min erfaring er derfor: De tjenester Kongsberg kommune tilbyr innenfor denne sektoren er av høy kvalitet, noe jeg tror alle forventer, ikke minst for en slik pasientgruppe! Men det er ingen tvil om at dette er krevende, likevel, dere har fått det til! Dette gjelder like mye demenskontoret som Tislegård bo- og behandlingshjem. La oss håpe at dette fortsatt blir slik framover.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags