Slik fungerer sentralisering, Mæland

Av
DEL

LeserbrevI nrk.no sin artikkel om bygdeforgubbing publisert for to uker siden, er kommunalminister Monica Mæland sitert med at «Det ser blodraudt ut. Eg forstår ikkje at fleire er veldig bekymra». Vi er mange som er bekymra, men vi er også mange som prøver å motarbeide trenden – i motsetning til Mæland og regjeringen hun er en del av.

Norge har med dagens teknologi og digitalisering en fantastisk mulighet til å skape arbeidsplasser så å si hvor det måtte være i vårt langstrakte land – både i bygd og by. For å utnytte denne muligheten, må fiber gjøres tilgjengelig over hele landet slik telefonnettet ble. Nå bygges fiber ut der det er lønnsomt for utbygger – da blir mange av oss holdt utenfor. Regjeringen benytter nettopp argumentet digitalisering for å sentralisere svært mange offentlige funksjoner. Vi som brukere skal finne tjenestene på nettet, mens arbeidsplassene tilknyttet disse skal sentraliseres til byene som opplever sprengt veikapasitet, høye boligpriser og presset kollektivtransport – i tillegg til de høyeste lønningene og kontorutgiftene. Hva er logikken i det?

Der markedskreftene må reguleres, har Stortinget et spesielt ansvar. Derfor vil lampene lyse rødere for distriktene dess blåere politikken er. Kommunalministerens bekymring virker derfor påtatt når vi vet at hun sammen med regjeringen er ansvarlig for at

– regionale utviklings- og nyskapingsmidler til distriktene er redusert med 62 % fra 2 100 000 000 kr til ca. 700 000 000 kr fra 2013–2018

– at kommuner og fylkeskommuner tvangssammenslås og administrasjonene blir sentralisert; å flytte fra Oslo til Sandvika er ikke å flytte arbeidsplasser til distriktene

– distriktene langsomt tappes for offentlige arbeidsplasser, mens Oslo i 4. kvartal 2017 hadde 3816 flere statlige arbeidsplasser enn 4 år tidligere. Hallingdal har bl.a. mistet arbeidsplasser knyttet til skattekontor, Posten og Bane NOR, og gjennom fjernpolitireformen har også Numedal opplevd at det både blir blitt færre lokale stillinger, men også færre leder- og spesialiserte stillinger. Dette kan virke uvesentlig, men det bidrar til å redusere bredden i typen arbeidsplasser regionene kan tilby sine innbyggere.

Mer enn 50 % av norsk ungdom tar nå utdanning på bachelor nivå eller høyere. Da blir en av forutsetningene for enhver region som ønsker å tiltrekke seg yngre arbeidssøkende at de kan tilby attraktive og varierte arbeidsplasser. Til det trengs en god blanding av bidrag fra både det private og det offentlige fordi disse sammen vil utfylle hverandre. Distriktene beskyldes ofte for å være subsidierte. Men vi kan snu på flisa: Regjeringen benytter svært mye penger på offentlige utredninger. Milliarder av kroner brukes for å betale private aktører for å f.eks. konsekvensutrede, planlegge eller belyse offentlige utbygginger. Disse offentlige kronene går til titusenvis av arbeidsplasser i Oslo området – ikke til næringsparkene rundt om i distrikts Norge.

Norge har ungdom som ønsker å bo og jobbe i distriktene, vi har dyktige, lokale gründere og næringsdrivende som ønsker å satse og lokalpolitikere som bruker fritida si på å komme opp med ideer for at deres lokalsamfunn skal være attraktive for unge å flytte til. Men vi kan ikke dra lasset alene. Vi er helt avhengige av at storsamfunnet benytter muligheten bl.a. digitaliseringen gir oss til en bedre fordeling av statlige eller statlig finansierte arbeidsplasser. Til det trenger vi politisk vilje i Stortinget – og tilbudsstyrt utbygging av fibernettet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags