Rangordning. Eller når man mister eiendomsretten til seg selv

Hogne Vindenes

Hogne Vindenes Foto:

Av
DEL

LeserbrevDet er makta som rår, sa dekksgutten, han sparka til katta. Slik er det, vi flokkdyr er opptatt av rangering, du må ikke tro at du er noe. Da jeg midt på 60-tallet var menig soldat, opplevde jeg den militære varianten av det som en nederst i hierarkiet. I ettertid ser jeg en del komikk i det. F.eks. da vi på Evjemoen rekruttskole skulle få besøk av en oberst, og på forhånd måtte øve på mottakelsen. God dag, soldater! kom obersten til å si. Og da gjaldt det for oss hundrevis av unge menn å svare, vakkert samstemt: God dag, oberst! Jeg husker ikke, men tror vi greide det.

Når vi sto i giv akt, var det bare en ny kommando som kunne bringe oss ut av stillingen. Bortsett fra besvimelse da. Og vi marsjerte. Tre appeller marsj med stive bein var litt ubehagelig, det lignet på hanemarsj. En, to - en,to tre. Inniblant lærte vi hvordan vi skulle takle fienden, også i nærkamp med påsatt bajonett. Det var viktig å brøle skremmende under framstøt.. En medsoldat med gebiss ble etter hvert fritatt for brøling, brølet medførte at gebisset datt ut og ned i sanda der vi stod.

Menige skulle lære, ikke komme med forslag til forbedringer. Slikt ville forstyrre hele systemet. Da vi øvde på å snike oss lydløst inn på fienden, var det umulig å unngå høye gnisselyder fra den impregnerte feltuniformen. Derfor begikk jeg den frekkhet å foreslå at vi kunne bruke arbeidsuniformen, den var uimpregnert og lydløs. Troppsjefen ble irritert, det fantes tross alt klare regler for når de to uniformene skulle brukes. Inniblant måtte fornuften vike, reglene var viktige. I grensevaktgarnisonen i Sør-Varanger hadde vi gode klaffeluer. Likevel måtte vi stå vakt med frosne ører i 14 kuldegrader. Hvorfor? Jo, det måtte være 15 kuldegrader eller kaldere for at det skulle være tillatt å ha klaffene nede.

På rekruttskolen var det en medsoldat som hadde problemer med å forlate kontoret til kompanisjefen, slikt skulle nemlig følge en nøye prosedyre. Han ble kommandert til å gjøre det på nytt, de to tilstedeværende offiserene lo. Til slutt sa soldaten: Dere må gjerne le, men vit at det er dere selv dere ler av! Slik tørka han fliret grundig av de to herrene.

Under en stor razzia på Notodden i 1943 greide far å flykte til Sverige. Der ble han satt til å undervise i politistyrkene. Det var en militær organisasjon, så det var visse regler for opptreden i offiserskantina: Når en offiser kom inn, skulle de med lavere grad reise seg. Far var langt fra noen militær person, han konsentrerte seg om maten og reiste seg aldri. På sett og vis ble problemet løst. Man fant ut at lektor tilsvarte kaptein i den svenske rangordningen. Problemet gjensto når en med majors grad eller høyere kom inn, men det var altså betydelig redusert.

Under en forflytning gikk jeg i menig uniform på fortauet ved Karl Johan. En miltitærpolitibil kjørte opp på siden av meg. Ingen gikk ut, den stoppet ikke, men kjørte i mitt tempo ved siden av meg. Jeg ble urolig, visste at de kunne lage problemer for meg uten fornuftig grunn. Satt bereten riktig på, var skoa blankpusset nok, var jakka korrekt gjenknappet? I en slik situasjon føler man at man ikke har eiendomsretten til seg selv.

Og det var vel dette siste som egentlig motiverte meg til å skrive om militære opplevelser. Det er lenge siden jeg kunne ta av meg uniformen og være meg selv, eie meg selv. Hva med alle dem som bærer en 'uniform' de ikke kan ta av seg? En 'uniform' i kraft av mørk hud eller synlig fattigdom? Vi er med rette sjokkert over et filmet drap, et drap med åtte minutters smerte der gjerningsmannen synes å være uberørt, som om det pågående drapet ikke angår ham. Men det mindre påfallende, den daglige ydmykelsen, bør også oppta oss.

Med vondt skal vondt fordrives? Tja, vondt kan også skape vondt. Etter at vi hadde fått opplæring i å skyte med maskingevær på rekruttskolen, hadde jeg denne drømmen: Jeg lå på bakken med maskingeværet foran meg, kompanibefalet kom løpende mot meg. Jeg trykket rolig på avtrekkeren, maskingeværet knatret, og en etter en slo de teatralsk ut med armene og falt. Skummelt? Ja, det skumleste var at det var en behagelig drøm.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags