Bernkonvensjonen, som Nina Jensen, Vidar Helgesen og andre ulveforkjempere ofte viser til, er ikke en ren ulvekonvensjon, noe en lett kan få inntrykk av i dagens opphetede diskusjon.

Konvensjonens mål er å verne om ville planter og dyr, og det legges særlig vekt på truede og sårbare arter. Konvensjonen presiserer videre at vern av de truede artenes leveområder er avgjørende for vern av de enkelte arter. Landene som har sluttet seg til konvensjonen må dessuten etter artikkel 3 ta spesielt vare på truede arter som har liten geografisk spredning og er knyttet til bestemte miljø. Dette er de såkalte endemiske arter. Ulven er ingen slik art. Tvert i mot, som kjent finnes den i stort antall over store områder i Nord-Amerika, Europa og Asia. I internasjonal sammenheng er den ingen truet art.

I Norge har vi hatt sammenhengende beiting av husdyr i utmarka i flere tusen år. Her har det utviklet seg samfunn av spesialiserte planter, sopper og insekter, gjensidig avhengig av hverandre og helt avhengig av fortsatt beiting. Ingen andre land i den boreale regionen har fortsatt en lignende beitebruk i utmarka som Norge. Og følgelig ikke slike plantesamfunn. Konvensjonen lister derfor opp en rekke arter som Norge har et særlig ansvar for å ta vare på. Arter som er uløselig knyttet til beiting. Arter som vil bli utryddet dersom beitebruken opphører.

Det er derfor en praktisk umulighet å ha ei økonomisk bærekraftig beitenæring i områder der det er ulv.

Alle er vel enige om at ulven er et rovdyr som er tilpasset å spise kjøtt fra store byttedyr som elg, hjort og sau. Ulven kan ikke erstatte kjøtt med planteføde. Det er derfor en praktisk umulighet å ha ei økonomisk bærekraftig beitenæring i områder der det er ulv. Dersom ulvestammen får formere seg uhindret vil beitenæringen opphøre og beitemarka gro igjen. De siste restene av de plantesamfunnene som Bernkonvensjonen spesielt forplikter oss til å ta vare på, vil dermed gå tapt.

I denne situasjonen må Helgesen prioritere: Vern av mange arter og kulturlandskap som i internasjonal sammenheng er unike og sterkt utryddingstruet, eller vern av en enkelt art som er svært utbredt og i internasjonal sammenheng overhodet ikke truet. Sagt på en annen måte: han må velge mellom enartsforvaltning av ulv eller forvaltning av biologisk mangfold. Valget burde være åpenbart. Ulvestammen må holdes på et svært lavt nivå. Ellers vil Norge faktisk ikke oppfylle sine forpliktelser etter Bernkonvensjonen.

Det er store interesser knyttet til ulveproblematikken. Naturvernorganisasjonene er økonomisk avhengig av en stor medlemsmasse, og ulveforskning har utviklet seg til å bli en egen bransje med tilsynelatende ubegrenset adgang til statskassa. For disse grupper er det åpenbart mer lønnsomt å fokusere på vern av ulv enn på vern av ulike plantearter som de færreste har hørt om. Mange er på barrikadene for ulven, men hvem tenker på dvergmarinøkkel og marisko?