Kraftskatteutvalgets rapport må makuleres

Av
DEL

Leserbrev
Senterpartiet i Buskerud tar avstand fra kraftskatteutvalgets rapport og mener den ikke engang hører hjemme i en skuff – den bør snarest makuleres!

Vertskommunene (LVK) og bransjen (Energi Norge, Norsk Industri og El og It-forbundet) står samlet; Per Sanderud og hans utvalg har foreskrevet feil medisin for å øke verdiskapingen i norsk vannkraftproduksjon.
Et sentralt bidrag for å realisere klimapolitiske forpliktelser og politiske målsettinger er å modernisere og videreutvikle mange gamle vannkraftverk. Utformingen av den statlige grunnrenteskatten hindrer derimot slike samfunnsøkonomiske tiltak, og DET er det nødvendig å endre på. Det står både bransjen og LVK sammen om å mene.
Når det såkalte ekspertutvalget hopper bukk over hovedproblemet og i stedet går løs på de kommunale kraftinntektene, da blir det skivebom og fullstendig feil medisin.

Konsesjonsavgiften kan sies å være Norges første miljøavgift – den skal kompensere for ulemper som følge av varige naturinngrep. Den kan derfor ikke sies å ha gått ut på dato, sjøl om Sanderud hevder at det er en mer enn 100 år gammel ordning som har utspilt sin rolle. Det er faktisk veldig oppsiktsvekkende å hevde at en rein miljøavgift har utspilt sin rolle i 2019!

Konsesjonskraften har lidd samme skjebne i Sanderud-utvalgets konklusjon. Den er en gammel ordning uten relevans i 2019. Nei, den er høyst relevant, og det burde en samling av teoretiske økonomer med avkastning i høysetet vært i stand til å se. Denne kraften er en direkte andel av de verdiene som skapes innenfor den respektive vertskommune-grense. I stedet for at alle kilowatt-timene sendes fra ulike kraftverk i Buskerud og ut på ledningsnettet til sentrale strøk, får vertskommunene beholde en helt rettmessig andel av denne verdien til bruk i egen kommune. Det er en avkastning på den naturkapitalen som er lagt i potten, på samme måte som bransjen og staten får avkastning på sine blanke kroner som de la i potten da fosser og elvestryk blei lagt i rør.

Disse to ordningene er en samfunnskontrakt, en avtale mellom storsamfunnet og distriktskommunene. Denne avtalen står seg minst like godt inn i det grønne skiftet som det den gjorde da Norge for mer enn 100 år siden gikk fra å være et fattig land til å bli et velferdssamfunn bygd på lokale naturressurser med et offentlig eierskap.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags