Verdien av latskap

Av
DEL

LeserbrevJeg ser at Line Spiten har et engasjert referat fra Høyres landsmøte, der hun fokuserer på arbeidets verdi. Utmerket, uten arbeid overlever vi ikke. Men under lesinga får jeg noen motforestillinger på flere plan.” Vi vet det så godt alle sammen. Hvordan vi alle har behov for at noen trenger oss, vite at du er nyttig at noen er avhengig av deg og forventer noe av deg.” Tja, vi har vel alle behov for nærhet til andre mennesker. Men behovet for egen nytteverdi gjelder ikke alle. Selv lever jeg et aldeles unyttig pensjonistliv, og trives utmerket med det. Mine nærmeste forventer nok noe av meg, og trenger meg nok på et følelsesplan, slik jeg trenger dem. Ellers er det ingen som trenger meg til noe som helst, og det oppfatter jeg som en personlig frihet.
 

Joda, jeg arbeidet lenge jeg også, 40 år i gymnas og videregående skole etter sju års universitetsutdanning. Jeg var så priviligert at jeg trivdes med arbeidet. Slik er det dessverre ikke for alle. Mange har hyllet arbeidet: Du skal ete ditt brød i ditt ansikts sved. Arbeid adler mannen osv. Og noen har morsomme motforestillinger: Kom arbeidslyst og treng deg på, her skal du motstand finne.

Så mye om ulike personlige forhold til arbeid, men det finnes andre sider også. En forretnings-ide (grūnder-ide?) som går ut på å skape nye behov hos oss, er en dårlig ide og en unyttig ide. En forsker-ide som kan gi oss ny kunnskap, er en god ide. Vi produserer mye bra, men også mye dårlig og mye unyttig. Det økonomiske systemet vårt, basert på en etter hvert koko tanke om evig vekst, har gått ut på dato. “Vi skal være en JA-kommune som legger til rette for videre vekst til alles felles beste”. Store ord, og som fett flesk glir de lett gjennom halsen. ‘Vekst’ opplever vi gjerne som noe positivt, men det er ikke slik at all vekst er bra. Her om dagen bulka jeg bilen, og sannelig bidro jeg dermed til økning av BNP. Hvis en grūnder finner opp et aldeles uimotståelig sukkertøy og jeg kjøper det, bidrar vi begge til økt BNP. Men bortsett fra den gode søtsmaken, er det nok uten egentlig verdi. Det har vært sagt at hvis man legger alle økonomer i verden etter hverandre rundt ekvator, ja så ville nok det ha vært det beste.

Den tyske forfatteren Heinrich Böll har en utmerket historie; “ Anekdote til senking av arbeidsmoralen”. En fisker sitter og døser på kaia etter å ha fått den fangsten han trenger. En turist kommer bort til ham, og snakker engasjert om hvordan fiskeren kunne ha skaffet seg en hel flåte av fiskebåter hvis han jobbet mer. Fiskeren ser ikke helt poenget i det, og sier til slutt: “Og hva så?” Jo, da kunne han virkelig slappe av. Men det er jo det jeg gjør nå, svarte fiskeren.

Det er et eller annet med tempoet vårt, det er for raskt. “Tid er penger”. Nei, slettes ikke, tid er tid. Og tida kommer, den går ikke. Framtida er en fiksjon, og i den fiksjonen setter vi mennesker oss stadig høyere forbrukermål. Man jobber mye for å tjene mye for å kunne kjøpe mye. Men nå blir vi daglig advart om at planeten vår ikke har ressurser nok til dette. Det kan kanskje være behagelig å reise til helvete på første klasse, men siste del av turen blir alt annet enn behagelig. Et fall fra 1000 meters høyde er ufarlig i seg selv. Problemet er bråstoppen når en når bakken. Dommedagsprofeti? Nei, men i såfall er jeg i godt selskap.

Vi bør jobbe mindre for å tjene mindre for å forbruke mindre. Naturligvis tenker jeg generelt her, samfunnet er slik innrettet at det finnes fattigdom fremdeles. Og de økonomiske forskjellene blir større. Noen har milliarder som de umulig kan ha bruk for. Andre har vansker med å få pengene til å strekke til. I dag satte sentralbanksjefen opp styringsrenta litt. Men han må manøvrere forsiktig: Hvis han forstyrrer kjøpekraften vår for mye, forbruker vi for lite, og det betyr visst dårligere økonomi for landet. Bør ikke denne karusellen stoppes?

For de fleste av oss dreier det seg om måten, måteholdet. ”Han har ikke magemål” sa man før i tida om en som spiste for mye. Mine besteforeldre levde stort sett av vassgraut med melk. Jeg ønsker meg ikke tilbake dit, men jeg skulle ønske at vi fikk magemålet tilbake, hjulpet av et edruelig økonomisk system. Kanskje vi da også fikk noe tilfredshet tilbake.

Lykke til videre, Line, men prøv med litt mindre Møllers tran!

Hogne Vindenes

Sulusåsen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags