Snø

Av

«Fortsatt ikke brøyta. «Jeg kommer meg ikke opp den gata der i dag!» messer jeg høyt for meg selv, full av livserfaring og visdom.» skriver innsenderen i dette leserbrevet.

DEL

LeserbrevMinner. Jeg husker første gang som det var i går. 19 år gammel, uten erfaring, full av tillit til verden. Bilen var en blå Toyota Avensis, men denne dagen var den hvit. Jeg var ikke forberedt på livet. Hadde ikke skaffet meg børste, skrape eller votter.

Med iskalde hender skuffet jeg den tunge hvite massen av bilen. Satte meg inn, og kjørte. Naivt. Den dagen for snart 15 år siden kjørte jeg meg fast for første gangen. Hele tre ganger i samme gate. Samme mann hjalp meg løs. Til slutt rygget han bilen min hele veien ned til en trygg parkering. Han var i 50-årene og hadde mer livserfaring enn meg. «Du kommer deg ikke opp den gata der i dag», slo han overbevisende fast med visdom hvilende i de blå øynene sine.

Nå har jeg skaffet meg børste og skrape. Baki bilen har jeg en spade. Jeg følger med på yr.no, og har firehjulstrekk. Nå er jeg klar for alt. Ingen problemer bare utfordringer som selvfølgelig gjør livet spennende å leve. Yr hadde varslet om mye snø i morgentimene. Tryggest å holde seg inne, eller i det minste beregne god tid. Jeg tok en kjapp vurdering av risiko og nytte. Ingen brøytebiler i sikte, snø i hele gata. Men det er noen spor der.

Shit jeg må kjøre opp en bakke borti svingen her, kanskje like greit å ikke ta sjansen. Nei, ungen må i barnehagen, jeg må på jobb. Naivt. Bilen ble stående i bakken borti svingen der. Bom fast. Selv om jeg hadde fart. Jeg fikk ungen i barnehagen en time for seint via kjelke og heldigvis har jeg kveldsvakt i dag. Jeg har erfaring nå, har kjelke baki bilen. Ingen problemer, bare utfordringer, spennende og så videre. Men et ubehagelig spørsmål melder seg. Hva er galt med meg?

Jeg bestemmer meg for å ikke forholde meg følelsen av skam og usikkerhet. Det er bedre å bli irritert på noen andre. Jeg ser ut av vinduet og så på klokka. En bil spinner forbi. Klokka er 10.54. Hvorfor er det ikke brøyta enda? Lyden av en sirene pakket inn i snøvær høres fra byen. Kommer utrykningskjøretøy seg fram? Flere tanker melder seg. Kommer de eldre seg ut? De som er avhengig av hjelpemidler for å komme seg frem? Finnes det rullestolbil med firehjulstrekk? Tankene kræsjer i hodet nå. Hjertet banker så hardt at det kjennes ut som om kroppen skal sprekke.

Plutselig er jeg forbanna. Jeg kaster et tilfeldig blikk på matboksen som ligger på kjøkkenbenken. Der ser jeg det. Foran på matboksen. Logoen til Kongsberg kommune. Jeg løper til enda en gang for å sjekke om det har blitt brøyta. Klokka er 11.30. Så bestemmer jeg meg i blindt raseri. Kommunen må stilles til ansvar. Som en siste forsøk på å begrense meg selv prøver jeg å lese på Kongsberg kommune sin hjemmeside om ansvarsfordeling rundt brøyting.

Jeg skjønner ingenting av det som står der, blir bare mer forbanna. Jeg har tunnelsyn nå. Ser ordet «rådmann» og «Wenche», trykker med hard finger på Iphonen og får opp mailadressen hennes. Jeg tømmer hjertet mitt, skriver ned alt til henne. Forteller at jeg har bodd i Bodø og maler et bilde av hvor flott det var brøyta der. Sender henne bekymringer om alle som blir holdt utenfor samfunnet fordi de er snødd inne. Tenk om en ambulanse kjører seg fast og noen dør. For å engasjere henne litt ekstra forteller jeg i ramme alvor om tankene rundt å skrive et leserinnlegg i Laagendalsposten.

Svaret seiler inn etter noen minutter bare. «Hei, jeg setter Per Harald Aamodt på kopi, han har ansvaret..», jeg kjenner et blaff av usikkerhet før jeg leser videre, «han kan svare deg mer detaljert. Jeg vil understreke at jeg har full tillit til, og er imponert over hvordan dette stort sett håndteres gjennom en sesong…».

Ordenene hennes smelter som snøfnugg på varm hud. Var det alt? Er dette godt nok brøytet for Wenche? Jeg svarer at jeg også er imponert over at brøytebilene brøyter bra der de brøyter, men at det må være noe som ikke fungerer optimalt da de ikke brøyter i de gatene jeg kjører i.

Denne gangen får jeg ikke svar fra Wenche. Alle tankene og følelsen av raseriet jeg hadde er nå et svakt ekko. Jeg tar meg selv i å tenke at jeg ikke vil ha svar av Per Harald heller. Stakkars Per Harald. Jeg ser han for meg. At han er trøtt og lei av klaging. Tenk om han får mye kjeft. Og nå som det ikke er lenge til jul. Dumt å kjefte så mye før jul. Mens snøen laver ned svarer Per Harald meg, og Wenche, proft om hvor det har snødd mest, og hvordan de prioriterer brøytinga. «Flott, bra jobba!» svarer Wenche til Per Harald.

Nå klarer jeg ikke lengre å fortrenge skammen og usikkerheten jeg føler. Hva f er galt med meg!? Jeg kjører meg alltid fast! Neste år skal jeg kjøpe kjetting til hjula. Jeg reiser meg opp, klokka er 13.04. Kikker en siste gang ut av vinduet. Fortsatt ikke brøyta. «Jeg kommer meg ikke opp den gata der i dag!» messer jeg høyt for meg selv, full av livserfaring og visdom.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags