Sølvberget naturreservat: Det er både unikt og spektakulært dette her, det er nettopp det er

Av
DEL

LeserbrevStaten ønsker å etablere et naturreservat midt i smørøyet av industriminnet Kongsberg Sølvverk, og det vi kjenner som et kjært rekreasjonsområde, sommer såvel som vinter; vi står i fare for å få vedtatt restriksjoner og regelverk som gjør at grunneier Statskog ikke får drevet på med forvaltning av skogen slik vi har vært vitne til de senere år. Lag og foreninger kan bli nektet å organisere utflukter med teltovernatting, idrettsarrangementer kan nektes å bli avholdt; vår ordfører og tidligere leder av idrettsrådet har hver seg i klar tekst ytret seg i lokalavisa at dette er noe de ikke vil ha.

Fra jeg gikk på barneskolen, og kanskje før det, har jeg blitt fortalt at sølvet ble funnet i 1623. Etter noen år med industriell sølvutvinning, var det på Kongsberg knapt noe tre, her å se, sies det. Alt gikk med til fyrsetting, eller ble nyttegjort på annen måte under tiden med Kongsberg Sølvverk. Gjennom århundrer har skogen i all hovedsak blitt benyttet i forbindelse med arbeid. Til tømmerhogst, transport, jakt, tjærebrenning, torvskjæring, bærplukking og i forbindelse med husdyrhold til forsinking og gjeting. Om man en og annen gang hadde behov for å gjemme seg bort, så kunne man også sikkert oppsøke skogen, men mest av alt var skogen et sted man arbeidet – Skogen står også sentralt i norsk folkediktning, som et produkt av åndelig virksomhet. Norsk natur og norsk kultur er nært knyttet til hverandre, og mange av oss, både før i tida, og vi som lever i moderne og digital tid, har sikkert funnet nytten av å begi seg ut i villmarka og naturmaktene i vold. Nå skal liksom all skogen vernes. Hva slags tull er dette?

På den annen side. Nå som vi opplever en massiv fortetting i bysentrum, og at trærne kappes ned. Hvorfor skal vi ikke ta vare på trærne, ett sted? Kanskje er det nettopp på Knutefjell og Overberget, i selveste gruveåsen, at vi av i dag for ettertiden bør unne oss nettopp restriksjoner og lovverk som sikrer ivaretakelse av noe «spektakulært og unikt».— For dette er i sannhet både spektakulært og unikt, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Og hva er vel mer egnet, enn at et statlig naturreservat etableres på statlig grunn? Og er det bare skogen som vernes, og skånes fra ødeleggelser? Selvfølgelig ikke. Skogen er bare en liten del av dette, et naturreservat tar vare på dyrelivet og naturens mangfold, men også noe langt mer. Kanskje ødelegger vi den norske folkesjela om vi ikke unner oss, å ta vare på indrefileten av Kongsbergs opphav, forhistorie og levebrød; og kanskje en og annen hulder, noen nisser og dverge og troll med, for de bor jo ett sted. Et rekreasjonsområde for store og små, og med mulighet for å dyrke fantasien og få kontakt med det indre i oss selv. Er ikke det verd å ta vare på?

Moderne skogsdrift er en rå og brutal maktutøvelse. Tunge, brede maskiner setter, bokstavelig talt, dype spor i terrenget. Hogstmaskin fulgt av lastbærer, som kjører fram og tilbake med meget tung bør på titalls tonn. Kjettinger og belter forsterker skadeverket, og det faktum at moderne skogsdrift ofte gjøres på sommerstid gjør ikke saken bedre. Gamle ferdselsårer overbelastes, dreneringssystemer settes ut av spill, og dype hjulspor leder vannet andre steder. Ved store nedbørsmengder kan lavereliggende område utsettes for vannmengder, som forvolder ytterligere skadeverk. En verneplan for barskog startet her i landet i 1988, etter at man fikk erfaring med at mekaniseringen i skogbruket, allerede den gang med langt mindre maskiner enn i dag, og til tross for at skogsdrift den gang ble utført i all vesentlig vinterstid, forvoldt stor skade. Skadeomfanget har eskalert med dagens driftsmetoder og maskinpark. Et estetisk vakkert, og tilgjengelig skogområde, blir etter flatehogst tilnærmet uframkommelig og utilgjengelig til rekreasjon, med tørrkvist og mindre trær liggende på kryss og tvers. Etter noen små år vokser det til med tett vegetasjon, med dertil rotsystem som bryter opp gamle steinmurer eller annen konstruksjon, og industriminnene vi har så kjært forsvinner inn i og bak krattskogen. Skadeverket fra moderne hogst kan være ganske omfattende, og særlig fatalt i et område som er så tett knyttet til Kongsbergs identitet og stolthet. Inskripsjoner, byggverk og installasjoner fra en lang fortid med sølvutvinning, blir varig beskadiget som følge av forretningsmessig forvaltning av skogen, av Statskog. La krokete furuer få stå, og naturens egne mikroorganismer få rå, med forvaltning og vern gjennom et samarbeid og regelverk hvor industriminnet Kongsberg Sølvverk og Sølvberget Naturreservat sikrer unike verdier for ettertiden.

Ser virkelig ikke ordfører nytteverdien og gleden ved et statlig naturreservat, i et område hvor gruvebyen allerede har et vern av industrimiljøet Kongsberg Sølvverk?

Det er både unikt og spektakulært dette her, det er nettopp det er.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags