Tilrettelegging for idrettsdeltakelse er en svært viktig politisk oppgave!

Av
DEL

LeserbrevSå kom endelig dagen der (forholdsvis) ung politikerspire, møter (forholdsvis) eldre politikere og debattanter. Og jeg takker dere! Takk for at dere alle nok en gang klarer å flytte fokus fra en ekstremt viktig sak! Takk for at jeg blir servert en gyllen mulighet til å komme med nok et leserinnlegg. Et leserinnlegg der jeg kan følge opp det som faktisk VAR essensen og budskapet i mitt forrige, nemlig idrett og fysisk aktivitet!

Uavhengig av politisk ståsted hadde jeg håpet dere ville arrestert meg på mitt forrige innlegg. Jeg hadde håpet det kom frem fakta som kunne vise at jeg tar feil. Fakta som sier at det HAR vært fokus på idrett og fysisk aktivitet, at det er GJENNOMFØRT tiltak, og at det er PLANER om å gjennom tiltak for å bedre situasjonen. Dessverre skjedde det jeg fryktet. I tillegg til å flytte fokus over til noe helt annet, var oppfordringer som å ta seg en tur i skogen, at temaet ikke er så viktig, og at idretten kun er til for NOEN, responsen jeg fikk.

Jeg er på vei inn i politikken nettopp på grunn av dere og dette. Jeg vil se mulighetene fremfor utfordringer, jeg vil jobbe for fremtiden, jeg vil pushe på at ting blir satt i gang og gjennomført. Og jeg vil være en stemme som snakker idrettens sak opp og frem i byen vår.

 

I etterkrigstiden har «Idrett for alle» vært en uttalt målsetting for idrettsbevegelsen og idrettspolitikken i Norge. Ulike rapporter opererer med ulike tall. Et sted mellom 80 og 95 prosent av alle barn og unge har vært innom organisert idrett gjennom oppveksten (Seippel, Strandbu, & Sletten, 2011, og Ungdata).

Så nei, idretten er ikke kun for NOEN.

Kan man sette en prislapp på idrett?

De siste årene har det vært mye snakk om at det er blitt dyrere og mer krevende å delta i barne- og ungdomsidretten, dette var også noe av responsen på mitt forrige innlegg. Jeg er enig! Både for samfunnet og de enkelte deltakerne. For barnefamilier har inntektsforskjellene økt siden 2000, og flere barn av enslige forsørgere og barn med innvandrerbakgrunn er utsatt for vedvarende lavinntekt. Andelen barn i lavinntektshusholdninger har økt hvert år siden 2011 (Epland & Kirkeberg, 2016; Epland, Kirkeberg, & Revold, 2016). Desto viktigere er det at kommunen tilrettelegger for at også disse bli innlemmet. For hvorfor er idretten «roten til alt/mye godt» (min mening)?

Senter for økonomisk forskning AS har laget en rapport som kvantifiserer offentlige kostnader ved frafall og forsinkelser i videregående opplæring. Høyt frafall i videregående opplæring medfører ekstra offentlige utgifter i trygde- og stønadsordninger. På den andre siden vil en reduksjon i frafallet medføre høyere offentlige utgifter i den grad eksisterende kapasitet i form av bygninger, utstyr og undervisningspersonell må utvides. Rapporten har kommet frem til at dersom 6000 flere elever fullfører, vil dette representere en samlet kostnadsreduksjon for det offentlige på om lag 5,4 milliarder kroner per kohot.

Ifølge en svensk rapport er samlet prislapp for en ungdom som faller ut av skolen 10-15 millioner. Og hvis man som 20-åring aldri kommer seg i jobb, taper vi verdiskapning på rundt syv, åtte millioner kroner (professor Torberg Falch ved NTNU).

Poenget er, vi må holde ungdom på skolebenken og få de ut i arbeid når vi ser hvor stor besparelsen er! Men hvordan?

Hva hvis «idretten tar deg» først?

Senter for økonomisk forskning sier at de som faller fra i større grad enn andre etablere livsmønster og atferd som innebærer en belastning for både individet og samfunnet. Eksempler her er rusmisbruk, kriminalitet og sykdomsfremkallende livsstil. NAV har uttalt at unge mennesker med mestringsproblemer og helseproblemer har problemer med å lykkes i arbeidslivet.

Hvordan hadde situasjonen vært om disse ikke hadde etablert disse livsmønstrene, eller hatt disse mestrings- og helseproblemene?

NOVA og Norges idrettshøgskole har i et flerårig forskningssamarbeid jobbet med å få mere kunnskap om idrett og ungdom. Hovedfunnene i 2017 er:

Ungdom som driver aktivt med organisert idrett har et sunnere kosthold og er langt mer fornøyd med helsa si. De er fornøyd med lokalmiljøet de bor i, de trives bedre på skolen og har sterkere orientering mot høyere utdanning enn andre. Idrettsungdom rapporterer samtidig om færre psykiske helseplager enn andre. Det er færre som røyker, færre som drikker alkohol, og færre har prøvd hasj eller marihuana.

Jeg mener derfor det er en kommunal oppgave, og ikke minst samfunnsøkonomisk besparende, å tilrettelegge for at flere skal kunne delta, lykkes, og mestre noe på en trygg idrettsarena. Og da snakker jeg ikke bare om de forholdsvis «billige» og tilgjengelige idrettene som håndball og fotball. Nei, da snakker jeg om mangfoldet innenfor idrett, som turn, stisykling, pil og bue, klatring, dans, badminton, innebandy, karate osv. osv. Deltakelse i idretten skal være MULIG og attraktivt for alle!

Det finnes altså forskningsrapporter som sier at flere enn bare «noen» driver med idrett. Det finnes rapporter som sier at organisert idrett bidrar til mestringsfølelse og større trivsel i skolen. Det finnes rapporter som sier hvor mye det vil koste samfunnet at ungdom faller ut av skolen og arbeidsliv.

Er det fortsatt ikke så viktig med offentlige bevilgninger? Og er fortsatt ikke tilrettelegging for idrettsdeltakelse en politisk utfordring som bør fremheves og prioriteres i kommunen vår?

Kine Fusche Jenssen

listekandidat Kongsberg Høyre

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags