Språk avspeiler virkeligheten, men kan også tilsløre den

Hogne Vindenes

Hogne Vindenes Foto:

Av
DEL

LeserbrevSannelig kommer det enda en skråsikker filosof inn fra høyresiden. En ny filosofisk retning, civitasofien? En retning som har byttet ut den tradisjonelle spørrende filosofiske holdningen med skråsikkerhet hva markedskreftenes fortreffelighet gjelder. Lars Kolbjørnstveit synes å jobbe trutt med å forsvare Civita i enhver sammenheng der lobbyorganisasjonen får ugunstig omtale.

Civitas er en liberalistisk organisasjon, med røtter i det gamle Libertas. Liberalisme som begrep er vanskelig å få tak på, det brukes i ulike sammenhenger. Grunnbetydningen finner vi i det latinske 'liber' = fri. Det er likevel stor forskjell på å være liberal og være liberalist.

På Civitas egen side finner jeg dette: «Statens eksistensberettigelse ligger i å forhindre handlinger som ville vært en hindring for andres frihet.» Så var det dette med økonomisk liberalisme: Man kan ha en mistanke om at den i praksis betyr økonomisk frihet for noen på bekostning av mange andres økonomiske frihet.

Konteksten innlegget til Kolbjørnstveit står i, er økonomiske løsninger i koronatiden. Leder for Viken SV og leder for Kongsberg SV mener at kommunene har behov for større overføringer fra staten, og kommer i den sammenheng i skade for å omtale organisasjonen Civita på en ufordelaktig måte. Jeg skal ikke gå inn i den saken generelt, men det er et par utsagn som roper på å bli motsagt. Djevelen, nei det djevelske, er i detaljene:
'Omfordeling og verdiskapning henger sammen'. Det er naturligvis riktig i den forstand at fordeling av noe forutsetter at man har noe å fordele. Men det er jo ulike måter å fordele på, det viser historien oss. Jeg vokste opp i 1950-åra i et samfunn som på ingen måte var et velstandssamfunn. Men et velferdssamfunn var det. Om vi var fattige, visste vi det ikke. Jeg var sikker på at fars lommebok var ubegrenset stor, bare avhengig av fars vilje. Far så trolig annerledes på det.

Mitt poeng er at vi kan klare oss bra med mindre enn vi har nå, men det forutsetter at fordelingen er rettferdig. Et annet poeng er at begrepene 'velferd' og 'velstand' har vidt forskjellig innhold. Min utmerkede historielærer oppdro meg til å være oppmerksom på innholdet i begrep jeg støtte på eller brukte selv. Kolbjørnstveit synes ikke å ha vært like heldig med sin lærer.

'Målet med all økonomisk aktivitet er å skape velferd.' Jaha? At det var? Bør jeg bli rørt til gråt over alle de menneskevennlige milliardærene det blir stadig flere av, og som kun har vår alles velferd som mål i sitt selvutslettende slit? Nå ja, foreløpig renner det ingen tårer nedover mine aldrende kinn, jeg får tenke på saken, mens jeg fremfører noen linjer fra Nordahl Griegs dikt «Til ungdommen», i senere tid ofte sunget ved ulike anledninger:
Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Jo, så var det var dette med all denne uselviske økonomiske aktiviteten. «I Oslo brukes det for eksempel skattepenger på å rekommunalisere barnehager. Dette er ikke effektiv bruk av knappe ressurser slik at innbyggere får best mulig velferdstjenester.» Fy og fy! Og så får vi vel føye til at slik privatisering også gir noen anledning til å tjene grovt, mens andre får dårligere lønn? Velferd? Du verden! Jeg er redd for at en organisasjon som Civita, med røtter i Libertas, vil at vi skal gå i ring og komme tilbake til der det startet; sultne arbeidere med sultne familier.
Arbeiderbevegelsen, ja. Den oppsto i et industrialisert samfunn hvor arbeiderne fikk så lite av kaka at de levde i nød. Nød lærer naken kvinne å spinne, og den lærte også sultne arbeidere at fellesskap gir styrke. Slik begynte veien mot velferdssamfunnet, og man nådde målet. Ironisk nok har arbeiderbevegelsen ført til at mange av oss har blitt så mette at vi har glemt hvordan det hele begynte. Høyresiden var historisk sett neppe støttende på veien mot velferd. Og Kolbjørnstveit kan med sin overskrift gi inntrykk av at velferdstanken oppsto i Civita-miljøet. («Svs klassekamp har ikke skapt den norske velferden») Nei Sv kom jo nokså seint på banen. Tidligere jævla sosialister bør nok få hovedæren for velferden de tvang fram. Aldri mer, sies det med rette om krigen. Men det er mer vi bør si aldri mer om.

Språk avspeiler virkeligheten, men kan også tilsløre den. F.eks. har benevnelsen 'arbeidsgiver' og 'arbeidstaker' overlevd mot alle odds. Jeg har den yrkesaktive tida bak meg, men ingen har noensinne «gitt» meg arbeid, jeg har solgt min arbeidskraft. Metoden var aldri å selge seg billig, prisen var heldigvis regulert. Min metode var å studere seg til kompetanse som kunne være konkurransedyktig. Hilsen en tidligere arbeidsselger.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags