Vår fredelige natur er taper i kampen mot vår voldelige kultur

Åse Møller-Hansen, forfatter av boka "Trygghet, for hvem?"

Åse Møller-Hansen, forfatter av boka "Trygghet, for hvem?" Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Urix-TV-bildene fra Jemen for noen dager siden sitter fortsatt på netthinna mi. En reportasje fra en stor, åpen sykehusavdeling. I seng etter seng lå dødssyke barn. Diagnose underernæring, menneskeskapt og villet, fordi sult brukes som våpen i krig. Hvert 10. minutt dør et barn av sult i Jemen. For de som overlever er sannsynligheten for hjerneskade stor. En hel generasjon er skadelidende, barna rammes alltid verst i krig. 85 000 barn i Jemen kan ha dødd av sult siden krigen starta, og 686 i luftangrep bare i 2017.

Vi mennesker er de skapningene på jorda som er gitt den høyeste evnen til å skaffe oss kunnskap, og til å reflektere. Allikevel tillater vi at det brukes ufattelig mye penger på destruktiv krig, som fører til så mye lidelse og død, sender så mange på flukt, ødelegger infrastruktur, uerstattelig verdensarv, og selve moder jord. Militærindustrien er den største forurenser. Penger som heller burde brukes for å utrydde sulten og den ekstreme fattigdommen som stadig øker i verden, også på grunn av klimaforandringer. FNs bærekraftsmål må få større fokus og mye mer ressurser de siste 10 årene før de skal være oppfylt i 2030.

I sin lille bok «Trygghet for hvem?» skriver bergenskvinna Åse Møller-Hansen om militære klimautslipp, krig som forretningside, og veier til fred. Denne lille publikasjonen, finansiert av Women`s International League for Peace and Freedom (WILPF, på norsk IKFF) og Fredsstiftelsen, og bøker av mange andre forfattere, er viktige korrektiv til den offisielle sannheten som vi får fra media på dette området. Dette innlegget baserer seg delvis på Åse Møller-Hansens bok.

Åse siterer president Dwigth D. Eisenhower, som sa: «Ethvert gevær som produseres, hvert krigsskip som sjøsettes, hver rakett som avfyres, er til syvende og sist et tyveri mot dem som sulter og ikke får mat, og fra dem som fryser og ikke får klær.» Republikaneren Eisenhower var president under den kalde krigen, fra 1953-61. Han innførte begrepet «det militærindustrielle kompleks» for å beskrive samrøren mellom krigsindustrien, Pentagon og kongressen, som han så som en fare for demokratiet. Han så at USA allerede da var på vei til å bli en stat hvor den militærindustrielle alliansen fikk makt over politikerne.

Krigsindustren hadde satt fart i økonomien, og sysselsatte 3,5 millioner mennesker. I hver liten by var det skapt arbeidsplasser som leverte deler eller tjenester. Velstanden økte, folk var fornøyde og så ikke problemet (Det høres kjent ut). Eisenhower appellerte forgjeves til fornuften ved å vise at våpenutgiftene var et misbruk av ressurser. Og at man for prisen av et bombefly kunne bygge moderne skoler i 30 byer, og for prisen av en torpedobåt hus til 8000 mennesker. Den private krigsindustrien i USA fikk i denne perioden så stor makt over den sivile og militære administrasjonen, at den dominerte både regjeringen og befolkningen fullstendig. Eisenhowers ord var som å rope i skogen.

Hvordan kan en sånn industri få så mye støtte verden over, når vi ser krigens virkninger? I 2013 brukte våpenindustrien i USA hele en milliard dollar på lobbyvirksomhet. Militarismen er også en del av en gammel, patriarkalsk kultur som vi tar for gitt, forklarer Åse Møller-Hansen:

«Den franske sosiologen Pierre Bourdieu bruker begrepet doksa eller doksiske felt for å beskrive sider ved kultur og samfunn som folk flest tar for gitt. Militarismen er et typisk doksisk felt som få stiller spørsmål ved. Den er en inngrodd del av vår forestillingsverden. Markedet bidrar til å sementere denne forestillingen, blant annet ved å sosialisere gutter inn i en verden hvor vold og krig er en naturlig del av den maskuline identiteten. Gjennom krigsspill, actionfilmer og nyheter strømmer voldsimpulsene uavbrutt inn i vår hverdag, men det mangler en tilsvarende strøm av fredsimpulser som kan styrke en annen og fredeligere kultur. Militærkulturen aksepteres uten spørsmål, og blir til og med glorifisert. Militarismen henger igjen fra gammel, patriarkalsk kultur. En konsekvens er at det globale samfunnet mister kapasiteten til mange millioner dyktige mennesker, som med et annet perspektiv kunne bidratt til å skape et bedre samfunn. Vår voldelige kultur vinner fortsatt over vår fredelige natur.»

Vi trenger et nytt og bærekraftig sikkerhetsbegrep som ser mennesker, utvikling og miljø i sammenheng, skriver Åse Møller-Hansen. Hun har så rett. Og vi må ha det NÅ.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken