Vi sager over grenen vi sitter på

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det fine med å leve i en koronatid, er at en får lest mye av det en ellers ikke får tid til. Sommerens lesing av rapporten fra FNs naturpanel og boka «Verden på vippepunktet» av den kjente biologiprofessoren Dag O. Hessen, gjorde «mæ skræmt».

Noen fakta

Det er kanskje farlig å komme med fakta i disse Trump-tider, men jeg lar det stå til;
Hele 75 prosent av alle landområder på vår klode er blitt betydelig endret av menneskelig aktivitet. Det har ført til at en million arter kan dø ut. Utryddingstempoet er ti til hundre ganger raskere enn det har vært de siste 10 millioner årene, og det akselererer. På 50 år har dyrebestanden blitt redusert med hele 68 prosent. Naturmangfoldet har aldri før vært så truet som det er i dag.
Bare i løpet av de siste ti årene har vi i Norge mistet villmarkspreget natur tilsvarende 30 fotballbaner – hver dag.

Årsaker og konsekvenser

Den geologiske epoken vi lever i nå, blir foreslått kalt «antropocen» etter det greske ordet «antropo» som betyr menneske. Dette fordi menneskelig aktivitet er det som først og fremst forandrer naturen i dag. Det er vårt arealforbruk som er hovedårsaken til dette tapet av naturmangfold. Vi bygger hyttelandsbyer og veier, grøfter, drenerer og flatehogger skog. Artene har fått mindre plass å leve på.

Naturen er taperen i en verden styrt av økonomiske hensyn og oppfattes som et gratisgode som vi kostnadsfritt kan forsyne oss av. Naturen blir en salderingspost når næringsinteresser og andre melder seg med sine mer eller mindre velbegrunnede arealbehov.

Dette mangfoldet ødelegges bit for bit, såkalt fragmentering av landskapet, og fordi hvert inngrep kan synes ubetydelig.

Det er først når vi løfter blikket og ser det større bildet – nasjonalt og globalt – at dramatikken blir tydelig. Gjennom bit-for-bit-ødeleggelsen er vi i ferd med å fjerne den viktigste kilden for de ressursene vi alle lever av. Vi risikerer å beslutte i blinde og tape store naturverdier vi ikke vet om, sier Professor Vigdis Vandvik (UiB).
For litt over hundre år siden var halvparten av det norske fastlandet villmark. Nå er andelen redusert til 11,5 prosent, ifølge professor Hessen. Han beskriver restene av vill natur i Norge som «øyer i et landskap som er redusert og markspist av veibygging, flatehogst, dreneringer og hyttefelt.»

Som Stein P. Aasheim spør: «Hvor kommer den fra denne tanken om at naturen ikke er til nytte med mindre man har involvert en maskinentreprenør? Denne tanken om at «utvikling» måles i antall gravemaskiner, kilo sprengstoff og størrelsen på anbudet? Det til tross for at det er såkalt vill og uberørt natur som i alle år har vært Norges viktigste salgsplakat.»

Det er et paradoks at naturen taper og stadig trekker det korteste strået, siden vi alle er for natur. 48 prosent av oss nordmenn er svært interessert i friluftsliv, hele 35 prosent av oss er ute i naturen daglig og vi har gått over 150 millioner turer i naturen i sommer, kan Norsk Friluftsliv rapportere. Folk vil oppleve urørt og intakt natur. Ikke vindturbiner, kraftlinjer og enorme hyttefelt.

Naturen bidrar med naturgoder

I konvensjoner om bevaring av artsmangfoldet er det nedfelt prinsippet om arters og naturens egenverdi. Alle arter har rett til å leve ut sitt livspotensial i samspill med andre arter i en fungerende natur. Dessverre taper dette argumentet i en verden styrt av økonomiske prinsipper.

Vi mennesker er avhengige av en fungerende natur. Vi er alle innvevd i naturens nettverk, mer enn du tror. Dette utrolige mangfoldet av arter bidrar med det fagfolkene kaller for økosystemtjenester eller naturgoder. Slike naturgoder er konkrete naturprodukter som fisk, bomull og tømmer. Men det er også regulerende prosesser i naturen som rensing av naturen, karbonopptak og sykdomsregulerende mekanismer. Bakterier, sopp og insekter danner grunnlaget for for det store, fargerike og karismatiske mangfoldet vi ser. Til sammen danner disse millioner av arter selve grunnlaget for vår sivilisasjon.

Norsk natur er også et stort karbonlager, 500 ganger mer enn Norges årlige menneskeskapte CO₂-utslipp. Å la naturen være i fred er den billigste og mest effektive løsningen for å lagre og øke opptak av karbon, ifølge naturforskerne.

Og ikke minst er det de ikke-materielle naturgodene knyttet til identitet, inspirasjon, opplevelsesverdi, rekreasjon og helse. Det er de ikke-materielle naturgodene og vårt aktive friluftsliv som de siste ukene har vært fremtredende i internasjonal presse.

Verdien av naturgoder er estimert til 120–145 tusen milliarder dollar, det vil si over en og en halv ganger det globale bruttonasjonalproduktet, ifølge FNs naturpanel. Naturen yter disse godene fritt, men ikke uten visse forutsetninger. Den negative utviklingen vi ser får stadig større kostnader, også økonomisk. Allerede nå taper vi 10 prosent av verdensøkonomien årlig på grunn av forringet natur.

Hva kan vi gjøre?

Hva kan vi så gjøre for å stoppe denne utviklingen? I Norge er det kommunene som i første rekke har myndighet til å bestemme bruken av arealer. Dette desentralisert forvaltningsansvar og en rundhåndet dispensasjonspraksis forverrer dessverre utviklingen.
Derfor må politikere på lokalplanet prioritere tiltak for å bevare naturen på hjemmebane. Her har lokalpolitikerne i Flesberg en unik sjanse i tiden som kommer. Den siste uka har vi kunnet lese om storstilte utbyggingsplaner for hytter og friluftspark på Blefjell. Totalt er det planlagt over 600 nye hytter.
Plan og bygningsloven er den viktigste loven når kommunen skal bestemme hvordan lokalsamfunn skal utvikle seg. Lovens formål er «å fremme bærekraftig utvikling til beste for den enkelte, samfunnet og fremtidige generasjoner». Dermed pålegger det også politikerne blant annet å sikre villreinstammen på Blefjell og sikre at det gjøres undersøkelser som har fokus på effekter av forstyrrelser og tekniske inngrep som hyttebygging m.m.

Tidligere fikk kommunen øremerkede midler til miljøvernrådgiver, men ordningen er avviklet. I praksis bruker mange kommuner mindre ressurser på miljøforvaltning i dag enn da de hadde egen miljøvernrådgiver, ifølge Naturvernforbundet. Derfor bør kommunene få økte midler til miljøforvaltning og nye øremerkede midler til miljøvernrådgivere.

Det bør også være et krav at kommunen i alle saksutredninger og i årsrapporter gir en oversikt over naturens tilstand og et areal – og naturregnskap. Formålet er å kartlegge og sikre eksisterende naturverdier og i tillegg avklare hvilke stedegne naturtyper som bør tilbakeføres eller restaureres. Vi har god oversikt over folks kompetanse, liv og helse. Men hva med naturen, som er fundamentet for all kapital? Spør vi en bank om hvilken gjeld den har, så svarer ikke ansvarlig økonom «aner ikke». Men sånn er det altså for naturen.

Kanskje bør det opprettes en ROBEK-liste for natur. Kommuner som ikke overholder de nasjonale grensene fratas delvis økonomisk valgfrihet i en periode fram til avviket er rettet opp.

Et fristende spørsmål er å spørre om du noen gang har sett i en konsekvensutredning at det er sagt nei til utbygging av et område på grunn av naturens egenverdi?

«Jeg pleier å sammenligne verden med en vevet hengekøye som vi mennesker hviler i. Alle klodens arter og deres levesteder utgjør trådene i veven. Når levesteder forsvinner og populasjoner utryddes, er det som om vi trekker ut stadig flere tråder fra veven. Om det blir for mange hull og løse tråder, kan hele hengekøyen rakne, og da ryker vår velferd og vårt samfunn slik vi kjenner det. Derfor er det avgjørende at vi tar hensyn til naturmangfoldet i arealforvaltningen», sier professor Sverdrup-Thygeson.

Naturopplevelser

En av de sterkeste naturopplevelsene jeg har hatt var da jeg og resten av familien var på ekspedisjon i Taman Negara National Park i Malaysia, en av verdens eldste regnskoger, over 130 millioner år gammel. Å gå inn i dette artsmangfoldet på en nattlig tur, utfordret alle sansene våre. Jeg har også vært så heldig å ha Fleksåsen og Kollkinnsåsen som mitt lokale friluftsområde i over 40 år. Å gå under Fleksåsen på nye og gjengrodde stier en vårdag, se tysbasten blomstre, høre fjellvåken skrike og elgen snøfte, gir en helt annen naturopplevelse enn å henge i en zipline fra den ene toppen til den andre.

Som professorene Hessen og Sverdrup-Thygeson sier: «Vi må rett og slett legge om vår måte å leve på. Vi trenger en gjennomgripende holdnings- og samfunnsendring for å sikre livsgrunnlaget for kommende generasjoner

Vi må fjerne skylappene og innse at vi er helt avhengige av naturen. Vi kan ikke oppføre oss som han som falt fra 10. etasje og mente, i det han passerte 5., at dette kom til å gå bra. Så langt hadde han jo unngått smellet.

Så får vi se om politikerne i Flesberg har tatt dette innover seg.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken