Samtidig må det legges til rette for at det blir enklere å få på plass riktig kompetanse i næringslivet.

Vi må skape før vi kan dele

Vi trenger et næringsliv som hele tiden fornyer seg, kanskje mer enn noen gang. Vi snakker ofte om hva vi skal leve av etter oljen, og etter hvert har de fleste forstått at det ikke finnes en enkelt ide eller vare som kan erstatte oljeeventyret. Vi må gjøre mange ting for å få på plass «alle de nye bena» vi skal stå på fremover. Selv om mange av dagens store bedrifter fortsatt vil tilføre økonomien stor verdiskaping, er mange av virksomhetene som skal finansiere den fremtidige velferden vår, ennå ikke etablert. Vi trenger flere gode gründere som etablerer og utvikler disse virksomhetene, og bidrar til overgangen til grønnere og mer kunnskapsrettet virksomhet. Noe av det aller viktigste vi kan gjøre nå, er å sikre at kompetansen folk har matcher den etterspørselen som finnes.

Regjeringens skatt på kompetanse

Dessverre fører regjeringen en politikk for det motsatte. Plutselige og uforutsigbare skatteendringer har de skapt en politisk risiko norsk næringsliv må betale for. Det er flere eksempler. Endringene i arbeidsgiveravgiften rammer nettopp gründere og kompetanseintensive næringer, spesielt innen teknisk tjenesteyting. I denne sektoren er det skrikende mangel på kvalifisert arbeidskraft. Abelia som organiserer mange av disse bedriftene, melder om at 7 av 10 av deres medlemsbedrifter mangler nødvendig kompetanse, samt at flere har måttet skrinlegge prosjekter. Nylig besøkte jeg gründerbedrifter i Bergen som kunne fortelle at de har innført ansettelsesstopp i Norge, og som nå vurderer å ansette i utlandet i stedet, på grunn av regjeringens lite næringsvennlige politikk. Dette er alvorlig gitt de store oppgavene vi skal løse innen grønn- og digital omstilling. Da trenger vi mer arbeidskraft med riktig kompetanse, ikke mer skatt på kompetanse.

Kompetansegapet

I tillegg ser vi at det i dag er et misforhold mellom etterspurt kompetanse og det ungdom utdanner seg til. Når vi nå går inn i en periode med økende behov for enkelte typer arbeidskraft, mens ungdommene utdanner seg til noe annet, må vi spørre oss selv om utdanningssystemet i tilstrekkelig grad vektlegger den utdanningen det er mest behov for.

Vi må alle belage oss på kompetanseheving i årene fremover. Det årlige bidraget ny kompetanse fra ungdomskullene utgjør kun en brøkdel av den samlede kompetansebasen i arbeidsmarkedet. Det betyr at etter- og videreutdanning blir viktigere og viktigere, og at flere må få muligheten til å utvikle egen kompetanse også mens man står i jobb.

For generasjonen før meg, var det vanligere å stå i samme jobb, i samme bedrift, i mange år. Nå går arbeidslivet gjennom en transformasjon, og mange jobber som er trygge i dag, vil ikke være det i fremtiden. Det betyr at vi må gi folk bedre mulighet til å sikre seg den kompetansen de trenger for å skifte beite og for å fortsatt være en del av et moderne arbeidsmarked.

Midt oppe i dette er det siste vi trenger en regjering som nå gjør arbeidslivet mindre fleksibelt. Regjeringen har så vidt sittet et år, men allerede er det et åpenbart behov for et taktskifte i næringspolitikken. Vi trenger å skape før vi kan dele, og for å få til det er det helt avgjørende at vi sørger for mer arbeidskraft med riktig kompetanse. Først da kan vi sikre at både arbeidstagere og norsk næringsliv er rustet for fremtiden.