«Classics for dummies» eller nybegynner på klassisk konsert, med følge.

Frode Larsen (t.h.) snakker med cellisten Christian Poltéra. Gunilla Süssman sitter ved pianoet.

Frode Larsen (t.h.) snakker med cellisten Christian Poltéra. Gunilla Süssman sitter ved pianoet. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Undertegnede «dummy», eller med andre ord nybegynner, var på klassisk konsert i Kongsberg kirke fredag 27. januar klokka seks. Konserten gikk friskt ut med hoppmusikk, som brakte tilhørerne, om ikke til Garmisch Partenkirchen, så ihvertfall til å kikke opp på takmaleriet i Kongsberg kirke, og håpe at Daniel-André Tande fortsetter å gjøre det bra. Orgelet, som bare var i bruk først og sist under konserten, ble traktert av Nils Henrik Asheim.

Vi ble ønsket varmt velkommen av konferansierene, Per Sundnes og Frode Larsen, som vi gjenkjenner fra radioen, og andre steder. Dette skal bli en ønskekonsert uten ønsker, blir vi fortalt, m.a.o. hits fra de siste 400 år, sies det. Vi skal begynne i Drammen, med Johan Halvorsen, blir vi fortalt. Program har ingen av oss fått, så vi skriver etter beste evne at vi har hørt «Pasjalaglio» av drammenseren, Johan Halvorsen. Denne har lært ett og annet etter tysk-engelske Händel, blir det fortalt. Det er Esther Hoppe og Christian Poltéra, som spiller, henholdsvis fiolin og cello. Stykket er mollstemt og følelsesladd, og utmerker seg med fingerspill for begge instrumenter. Er dette opprinnelig skrevet for en haringfelé? Andre satsen lyder kjent, uten at denne tilhører kan sette fingeren på hvorfra. Tempoet øker utover, og det låter ørlite surt hos begge, eller er det bare Halvorsen? Spillet veksler mellom å være ernergisk og ikke.

Etter duoens sorti blir vi, når applausen har lagt seg, også bedt om å applaudere for Isabella Katarina Gericke, som er Glogerfestivalens kunstneriske leder. Deretter entrer den norske pianisten Gunilla Süssman scenen. Hun spiller Johan Sebastian Bachs kantate nummer 147. Vi har blitt fortalt av konferansierene at klassisk musikk er noe vi kan høre i kjøttdisken og i heiser, og at sveivetelefonen ikke lenger er i drift. Det siste er vi smertelig klar over. Vi kan høre Bach på internett, men her får vi høre kantaten som også er blitt kalt «Jesus Joy of Man's desire», synes vi Larsen uttaler. Süssman holder et hurtig tempo helt fra start, og er meget presis på tangentene. Undertegnede tar seg i å spørre hvorfor ikke Süssman får lov til å spille på orgelet? Spillet blir mer forsiktig, så lyder plutselig et brak, og Süssman har falt i gulvet og ligger livløs. Kan det være blomsterdekorasjonene som lukter for sterkt? Uavhengig av dette, Süssman spiller videre, etter å ha fått vann, både fra klut og mugge. Det er gudskjelov ikke nødvendig med ytterligere assistanse fra lege. Publikum puster lettet ut, og tar seg i å tenke, noe så sporty! Spille videre, som om ingenting har hendt, vi tar av oss hatten for Süssman! Hun avslutter med ro over spillet.

Neste nummer er fra Tsjakovskis fiolinkonsert, en suite som ble skrevet i Sveits, hevder Larsen, og som han har oversatt tittelen for oss til «Minner fra et kjært sted». Vi får tredje sats, «Melodi». Gunnar Flagstad og Esther Hoppe er i flott samspill, de spiller med stor innlevelse, og utfyller hverandre. Så er det Poltéra og Sussmans tur, men først får vi høre litt om Poltéras instrument. Celloen han spiller på er en rehabilitert Stradivarius, som han har fått av en velgjører. Stradivarien har en egen historie, som strekker seg tilbake til Mozarts tid, og som skal ha tilhørt en viss Herr Mara, hvis kone samarbeidet med Mozart, etter hva Poltéra forteller. Mara trakterte i sin tid celloen i Trio de Trieste. Vi skal få høre et stykke av Rachmaninov. I dette stykket er det nettopp celloen som har førsteplassen, i stedet for en vokalist. Samspillet er nydelig, Süssman akkompagnerer skjønt celloen, som jo står i høysetet i denne musikken. Det er simpelthen umulig å tenke seg at en skulle kunne høre sang i stedet, så henrivende er spillet!

Avslutningsvis er det Bachs Toccata i d-moll vi får høre, nok en gang med Asheim ved orgelet. Toccataen begynner flott, så kommer uventede opphold mellom frasene, uten at en helt forstår hvilken effekt dette er ment å gi. Tempoet øker, en kunne ønsket seg Süssmans tydelige fingerspill, men nå har vi altså Asheim ved tangentene. Denne lener seg avslutningsvis over den lave orgelbalkongen, etter at tonene har svunnet hen. Ute har det snødd ørlite grann, en bedre middag venter på et fransk brasserie i en litt skrå gate...

Deilig å være dummy på Glogerfestival i Kongsberg!

Send inn tekst og bilder «

Send oss en artikkel fra et arrangement du ønsker å dele i Laagendalsposten.

Artikkeltags